Kitobni o'qish: «Heltens Oppdrag », sahifa 11
KAPITTEL SEKSTEN
Men solen begynte å falme bort fra himmele i et blanding av mørke røde og blå farger som omhyllet universet, så gikk Thor med Reecem, O’Connor og Elden ned stien som ledet mot skogene i Villområdene. Thor hadde aldri vært så anspent før. Nå var det bare fire av dem. Erec hadde blitt igjen ved leiren. Til tross for småkrangling dem i mellom, så følte Thor at de trengte hverandre mer enn noensinne nå. De måtte bli tettere uten Erec. Før de hadde dratt av sted hadde Erec fortalt at de ikke skulle bekymre seg, og at skulle bli ved leiren, og kunne høre ropene deres. Og ville være der dersom de trengte ham.
Det gjorde Thor lite beroliget nå.
Mens skogen smalnet mot dem, så Thor rundt på dette eksotiske stedet, på skogsbakken som ved fylt med torner og rare frukter. Grenene til mange av trærne var knudrete og eldgamle, rørte nesten hverandre, så nært at Thor måtte ofte dukke. De hadde torner istedenfor blader og de stakk ut overalt. Gule slyngplanter hang ned i flere steder, og Thor gjorde feil å strekke ut og dytte en slyngplante bort fra ansiktet, men fikk vite at det var en slange. Han skrek og hoppet unna akkurat i tide.
Han hadde forventet at de andre skulle le av ham, men de var også ydmyket av frykt. Alt rundt dem besto av fremmede lyder fra eksotiske dyr. Noen var lave og gutturale, noen var lyse og skrikende. Noen lød som ekko langtborte; andre syntes å være umulig nærme. Skumringen kom for raskt da de gikk dypere inn i skogen. Thor var sikker på at hvert øyeblikk så kunne de bli angrepet. Mens himmelen ble mørkere så ble de vanskeligere å se ansiktene til hans følgesvenner. Han grep sverdhåndtaket så hardt at knoklene ble hvite, mens den andre hånden holdt fast spretterten. De andre grep sine våpen også.
Thor tvang seg til å være sterk, selvsikker og modig slik en god ridder burde være. Slik som Erec hadde fortalt ham. Det var bedre for han å møte døden enn å leve i frykt for den. Han prøvde å løfte haken og gå modig fremover, og klarte til og med å øke farten og gå et par fot foran de andre. Hjertet hans hamret, men det føltes som om han utfordret sin frykt.
«Hva er det vi patruljerer etter egentlig?» spurte Thor.
Så snart han hadde sagt det, så innså han at det var kanskje et dumt spørsmål, og han forventet at Elden skulle gjøre narr av ham.
Men til hans overraskelse så kom det bare stillhet. Thor kikketbort og så det hvite i Eldens øyne, og innså at han var enda mer redd. Dette, i det minste, gav Thor litt selvsikkerhet. Thor var yngre, og mindre enn ham, og han hadde latt frykten ta overhånd.
«Fienden, antar jeg», sa Reece til slutt.
«Og hvem er det?» spurteThor. «Hvordan ser han ut?»
«Det finnes all slags fiender her ute», sa Reece. «Vi er i Villområdenenå. Det finnes nasjoner av villfolk her, og slags typer og raser av onde skapninger.»
«Men hver meningen med patruljeringen?» spurte O’Connor. «Hvilken forskjell kan vi i det hele tatt bidra til ved å gjøre dette?» Selv om vi dreper en eller to, kommer det til å stoppe millionen som kommer etter på?»
«Vi er ikke her for å redusere noe», svarte Reece. «Vi er her for å gjøre vårt nærvær kjent, på vegne av Kongen. For la dem vite at de ikke skal komme nær Kløften.»
«Jeg tror det gir mer mening å vente til de prøver å krysse den og håndterer dem da», sa O’Connor.
«Nei», sa Reece. «Det er bedre å hindre dem i å hele tatt tilnærme seg. Dette er grunnen til disse patruljeringene. Det er ihvertfall det min eldre bror sier.»
Thors hjerte hamret mens de fortsatte dypere inn i skogen.
«Hvor langt skal vi gå?» spurte Elden og snakket ut for første gang. Stemmen hans skalv.
«Husker du hva Kolk sa? Vi må hente den røde fanen og ta den tilbake», sa Reece. «Dette kommer til å være vårt bevis på at vi har gått langt nok for patruljeringen.»
«Jeg har ikke sett en fane noe stender», sa O’Connor. «Faktisk, så kan jeg knapt se noe. Hvordan skal vi komme oss tilbake?»
Ingen svarte. Thor tenkte det samme. Hvordan kunne de finne en fane i nattens mørke? Han begynte å lurte på om alt var et triks, en øvelse, nok et psykologisk spill Legionen utsatte guttene for. Han tenkte igjen på Erecs sine ord og hans fiender i hoffet. Han hadde en synkende følelse om denne patruljeringen. Hadde de blitt lurt?
Plutselig kom det et skrekkelig skrikende lyd etterfulgt av bevegelse blant grenene—og noen stort løp tvers over stien deres. Thor dro ut sverdet og det samme gjorde de andre også. Lyden av sverd som forlot slirene, av metall på metall, fylte luften mens de stod der alle på samme sted, holdt sverdene foran dem og så nervøst i alle retninger.
«Hva var det?» skrek Elden med en stemme som var fylt med frykt.
Dyret krysset stien igjen, sprang fra den ene siden av skogen til den andre, og denne gangen fikk de sett godt på den.
Thors skuldre slappet av da han kjente det igjen.
«Bare en hjort», sa han veldig lettet. «Den merkeligste hjorten jeg har sett—men definitivt en hjort.»
Reece lo, en beroligende lyd, en lattersom var for moden hans alder. Da Thor hørte det innså han at det var latteren til en fremtidig Konge. Han følte seg bedre med sin venn med ham. Og da lo han også. All den frykten for ingenting.
«Jeg visste ikke at stemmen din sprakk når du blir skremt», ertet Reece Elden, og lo igjen.
«Hvis jeg kunne se deg, hadde jeg banket deg opp», sa Elden.
«Jeg kan se deg fint», sa Reece. «Kom igjen og prøv deg.»
Elden stirret olmt på ha, men tørte ikke å gjøre noe. Istedenfor la han sverdet tilbake sliren, og det gjorde de andre også. Thor beundret Reece for å plage Elden; Elden hånet alle—han fortjente å få samme mynt tilbake. Han beundret at Reece var fryktløs når han gjorde det, fordi tross alt var Elden fremdeles to ganger større enn ham.
Thor kjente til slutt at noen av anspentheten forlot kroppen. De hadde opplevd det første tilfellet, og isen var knust, og de var fremdeles i live. Han lente tilbake og lo, også. Han var glad for at han var i live.
«Fortsett å le, dumme gutt», sa Elden. «Vi skal se hvem som får den siste latteren.»
Jeg ler ikke av dem, som Reece gjør, tenkte Thor. Jeg er bare lettet over å være i live.
Men han brydde seg ikke med å fortelle dette; han visste at det var ingenting han kunne gjøre for å forandre Eldens hat mot ham.
«Se!» skrek O’Connor. «Der!»
Thor myste, men kunne knapt se hva han pekte mot i den bekmørke natten. Da så han den: fanen til Legionen som hang ned fra grenene.
De begynte å løpe mot den.
Elden løp forbi de andre, og dyttet dem hardt bort.
«Det flagget er mitt!» skrek han.
«Jeg så den først!» skrek O’Connor.
«Men jeg får den først, og jeg skal være den som tar den med tilbake!» skrek Elden.
Thor kokte; han kunne knapt tro Eldens handlinger. Han husket hva Kol hadde sagt—at den som fikk flagget ville bli belønnet—og innså hvorfor Elden sprang av gårde. Men det var ingen unnskyldning. De skulle være et lag, en gruppe—ikke en mot alle. Eldens sanne natur ble avslørt—ingen av de andre prøvde å løpe mot den eller slå de andr. Det gjorde at Thor hatet Elden enda mer.
Elden sprang forbi etter å ha slått albuen i O’Connor, og før de andre kunne reagere fikk han flere fot med forsprang og tok fanen.
Da han gjorde det så kom det et nett fra ingensteds. Den kom opp fra bakken, spratt opp i luften, fanget Elden og løftet han høyt opp. Han svingte frem og tilbake foran øynene deres, bare noen fot unna, lik et dyr som hadde blitt fanget.
«Hjelp meg! Hjelp meg!» skrek han forskrekket.
De sakket mens de gikk nærmere ham; Reece begynte å le.
«Vel, hvem er feig nå?» skrek Reece ut og moret seg.
«Din lille jævel!» skrek han. «Jeg skal drepe deg når jeg kommer ned herifra!»
«Å, skal du kommandere oss, altså?» sa Reece og brøt ut i latter igjen.
Reeces snudde og så på Thor.
«Jeg tror han skylder oss alle en unnskyldning», sa O’Connor. «Spesielt Thor.»
«Jeg er enig», sa Reece. «Vet du hva?», sa han til Elden. «Be om unnskyld—og gjør det ordentlig—og så skal jeg tenkte på det å kutte deg ned.»
«Si unnskyld?» gjentok Elden forskrekket. «Aldri, selv på en million soler.»
Reece snudde mot Thor.
«Kanskje vi bør bare forlate denne dåren her for natten. Det blir god mat for dyrene. Hva synes du?»
Thor smilte bredt.
«Jeg synes det er en god ide», sa O’Connor.
«Vent!» skrek Elden.
O’Connor strakte ut og grep fanen fra Eldens dinglende finger.
«Da klarte du ikke å slå oss med å få fanen alikevel», sa O’Connor.
Alle tre snudde og begynte å gå.
«Nei, vent!» skrek Elden. «Dere kan ikke etterlate meg er! Dere våger ikke!»
Alle forsatte å gi videre.
«Jeg er lei for det!» Elden begynte å sutre. «Vær så snill! Jeg er lei for det!»
Thor stoppet, men Reece og O’Connor fortsatte å gå. Til slutt snudde Reece.
«Hva gjør du?» spurte Reece Thor.
«Vi kan ikke forlate ham her», sa Thor. Til tross for at Thor mislikte Elden, så var det ikke riktig å forlate ham der.
«Hvorfor ikke?» spurte Reece. «Det var hans egen feil.»
«Hvis ting var motsatt», sa O’Connor, «så ville han med glede etterlate deg der. Hvorfor bryr du deg?»
«Jeg forstår», sa Thor. «Men det betyr ikke at vi skal være som han.»
Reece la hendene på hoften og sukket dypt mens han lente fremover og hviset til Thor.
«Jeg skulle ikke etterlate han der hele natten. Kanskje bare halve natten. Men du har et poeng. Han takler ikke dette. Han ville sikkert væteseg selv og få hjerteinfarkt. Du er for snill. Det er et problem», sa Reece mens han puttet en hånd på Thors skulder. «Men det er derfor jeg valgte deg som en venn.»
«Og jeg», sa O’Connor og la hans hånd på Thors andre skulder.
Thor snudde, marsjerte mot nettet, strakte ut og skar den ned.
Elden landet med et brak. Han kom seg raskt på beina, kastet nettet bort og lette febrilsk på bakken.
«Mitt sverd!» skrek han. «Hvor er den?»
Thor så ned på bakken, men det var for mørkt å se.
«Den må hatt blitt kastet i trærne da du ble heist opp», svarte Thor.
«Hvor enn den er, så er den borte nå», sa Reece. «Du kommer aldri til å finne den.»
«Men du forstår ikke», ba Elden. «Legionen. Det er bare en regel. Aldri forlat ditt våpen. Jeg kan ikke gå tilbake uten den. Jeg kommer til å bli kastet ut!»
Thor snudde og lette på bakken igjen, så i trærne, og så overalt. Men han kunne ikke se noen tegn til Eldens sverd. Reece og O’Connor bare stod der, og brydde seg ikke med å se etter den.
«Jeg er lei for det», sa Thor. «Jeg ser den ikke.»
Elden gikk rundt overalt, og gav opp til slutt.
«Det er din feil», sa han og pekte på Thor. «Du har fått oss opp i dette rotet!»
«Nei, det har jeg ikke», svarte Thor. «Du gjorde det! Du løp etter flagget. Du dyttet oss bort av veien. Du kan bare skylde på deg selv.»
«Jeg hater deg!» skrek Elden.
Han angrep Thor, grep han på skjorten og knyttet han ned på bakken. Vekten av ham overrumplet Thor. Thor klarte å snu rundt, men Elden snudde igjen og presset Thor ned. Elden bare altfor stor og sterk, og det var for vanskelig å holde han unna.
Men plutselig så lot Elden taket og rullet av ham.Thor hørte lyden av et sverd bli trukket fra sliren, og så opp, og så Reece stå over Elden med tuppen av sverdet mot halsen hans.
O’Connor strakte ut og Thor en hånd, og dro han raskt på føttene igjen. Thor stod der med sine to venner, og så ned på Elden som fremdeles var på bakken med Reece sitt sverd på halsen.
«Rør min venn igjen», sa Reece sakte til Elden med dødelig alvor, «og så skal jeg love at jeg dreper deg.»
KAPITTEL SYTTEN
Thor, Reece, O’Connor, Elden og Erec satt alle sammen på bakken og dannet en sirkel rundt et ildfult bål. Alle fem satt nedtrykt og stille. Thor var overrasket at det kunne være så kaldt på en sommernatt. Det var noe ved denne dalen, de kalde, mystiske vindene som virvlet rundt, ned ryggen på ham, og som blandet seg med tåken som syntes å aldri gå bort. Noe som fikk han til å bli helt fuktig ned huden. Han lente forover og gned hendene over bålvarmen, men klarte ikke å få dem varme.
Thor tygget et stykke tørket kjøtt som de andre hadde delt ut; det var seig og salt, men den gav ham iallefall næring. Erec strakte over og gav han noe og Thor følte emykt vinskin bli presset inn i hånden og væsken som skvulpet i den. Den var overraskende tung da han hevet den mot leppene og klemte innholdet inn i munnen i en lang stund. Han følte seg var for første gang den natten.
Alle var stille og stirret inn i flammene. Thor var fremdeles anspent. Å være på denne siden av Kløften, i en fiendtlig territorium, så føltes at han burde være på vakt hele tiden. Og ble forundret over hvor rolig Erec virket å være, som om han bare satt i sin egen bakgård. Thor var iallefall lettet, i det minste, at han ikke var lengre i Villmarkene og sammen med Erec igjen. Og at han satt foran et beroligende bål. Erec voktet skogslinjene, oppmerksom på enhver små lyd, men likevel selvsikket og avslappet. Thor visste at dersom en fare oppstod så ville Erec beskytte dem alle.
Thor følte seg tilfreds ved flammene; han så rundt og så at de andre var tilfreds også—unntatt, selvfølgelig, Elden, som hadde vært nedtrykt helt siden de kom tilbake fra skogen. Han hadde mistet sin selvsikre gange tidligere den dagen, og han satt der sur og sverdløs. Kommandantene ville aldri glemme en slik feil—Elden ville bli sparket ut av Legionen når de kom tilbake. Han lurte på hva Elden ville gjøre. Han hadde en følelse at han ikke gi seg så lett, og at han hadde noen triks, en reserveplan opp ermet sitt. Thor antok at hva enn det var, så ville det være bra.
Thor snudde og følgte blikket til Erec mot den fjerne horisonten mot sør. En svak glød, en endløse linje så langt øye kunne se, var opplyst i natten. Thor undret.
«Hva er det?» spurte han til slutt Erec. «Den gløden? Som du hele tiden ser på?»
Erec var stille en lang stund, og den eneste lyden som hørtes var den piskende vinden. Til slutt, uten å snu seg, sa han: «Goralene»
Thor utvekslet et blikk med de andre som så tilbake med frykt. Thors mage strammet seg på tanken av det. Goralene. Så nærme. Det var ingenting mellom dem og ham unntatt en enkel skog og en stor slette. Det var ikke lenger slik at den store Kløften skilte dem fra hverandre, og holdt dem trygge. Hele livet hadde han hørt fortellinger om disse voldelige barbarene fra Villområdene som ikke hadde noen andre ambisjoner enn å angripe Ringen. Og nå var det ingenting som skilte dem fra hverandre. Han ikke tro hvor mange det var av dem. Det var en diger, ventende hær.
«Goralene beveger seg som en. Leirene deres er der ute hver natt. Som i mange år. De vil bare angripe Kløften når de mobiliserer hele hæren og angriper som en. Og de ville ikke våget å gjøre det. Kraften til Sverden fungerer som et skjold. De vet de ikke kan bryte igjennom skjoldet.
«Så hvorfor slår de leir der ute?» spurte Thor.
«Det er deres måte å true på. Og for å forberede. Det har hendt mange ganger i løpet av fortiden, i våres fedre tid, at de har angrepet og prøvd å komme igjennom Kløften. Men det har ikke hendt i min tid.»
Thor så opp på den sorte himmelen, de gule, blå og oransje stjernene som blinket høyt der opp og undret. Denne siden av Kløften var et sted av mareritt, og hadde alltid vært helt siden han kunne gå. Tanken på dette gjorde ham redd, men han tvang det bort fra hodet. Han var et medlem av Legionen nå, og kunne reagere slik.
«Ikke vær bekymret», sa Erec som om han leste tankene hans. «De kommer ikke til å angripe mens vi har Skjebnesverdet.»
«Har du noensinnen holdt den?» spurte Thor Erec plutselig i nysgjerrighet. «Sverdet?»
«Selvfølgelig ikke», svarte Erec skarpt tilbake. «Ingen får lov til å holde den, unntatt etterfølgere av Kongen.»
Thor så på ham forvirret.
«Jeg forstår ikke. Hvorfor det?»
Reece kremtet.
«Får jeg lov?» brøte han inn.
Erec nikket tilbake.
«Det finnes en legende om Sverdet, som sier at den har aldri blitt løftet av noen. Legenden sier at en mann, den utvalgte, vil klare å løfte sverdet. Bare Kongen får lov til å prøve, eller en av Kongens etterfølgere, dersom personen blir utnevnt til Konge. Så der sitter den, urørt.»
«Hva med vår nåværende Konge? Din far?» spurte Thor. «Kan ikke han prøve?»
Reece så ned.
«Han gjorde det en gang. Da han ble kronet. Slik han hadde fortalt oss. Han kunne ikke løfte den. Så den sitter som en gjenstand som har avvist ham. Han hater den. Den er som en levende byrde for ham.»
«Når den utvalgte kommer en dag», la Reece til, «så vil han befrie Ringen fra alle sine fiender, og lede oss mot en større skjebne enn vi noensinne har drømt om. Alle kriger vil ende.»
«Eventyr og tøvprat», avbrøt Elden. «Sverdet kan ikke bli løftet av noen. Den er for tung. Det er umulig. Det finnes ingen utvalgte. Det bare tullprat. Legenden ble diktet opp for å holde den vanlige mannen nede, for at vi alle skal vente på den såkalte utvalgte, slik at blodlinjen til MacGil ble fremhevet. Det er en veldig praktisk legende for dem.»
«Hold munn, gutt», glefset Erec. «Du skal alltid snakke med respekt for din Konge.»
Elden så ned i ydmykelse.
Thor tenkte om alt og prøvde å ta det hele inn. Det var så mye prosessere på en gang. Hele livet hans hadde han drømt om å se Skjebnesverdet. Han hadde hørte fortellinger om dens perfekte form. Det ble sagt at den hadde blitt laget av et materiale som ingen forstod, og var ment som et magisk våpen. Det gjorde at Thor lurte på hva som ville skje dersom de ikke hadde sverdet for deres beskyttelse. Ville Kongens hær bli utslettet fra Keiserriket? Thor så ut på de glødene bålene i horisonten. Det virket som de strakk seg i en evighet.
«Har du vært der før?» spurte Thor Erec. «Langt der bort? Forbi skogen? I Villområdene?»
Alle de andre snudde og så på Erec, mens Thor vent spent på hans svar. I den tykke stillheten så stirret Erec på flammene en lang stund—så lenge at Thor begynte å tvile på at han ville svare i det hele tatt. Thor håpet at han ikke hadde vært for nysgjerrig; han var så takknemlig ovenfor Erec, og ville ihvertfall ikke irritere ham. Thor var også ikke sikker på om han ville vite svaret.
Akkurat da Thor ønsket at han kunne ta tilbake spørsmålet, så svarte Erec:
«Ja», sa han edruelig.
Dette enkle ordet han i luften altfor lenge og i det, kjente Thor tyngden som fortalte ham akkurat det han trengte å vite.
«Hvordan er det der ute?» spurte O’Conner.
Thor var lettet over at han ikke var den eneste som stilte spørsmålene.
«Den blir kontrollert av et nådeløst keiserrike», sa Erec. «Men landet er stort og omfattende. Du har landet til barbarene. Landet til slavene. Og landet til monstrene. Monstre som dere aldri har sett før. Det finnes ørkener, fjell og høyder som langt dere kan se. Så er det myrene, sumpene, og det store havet. Dessuten landene til druidene og dragene.»
Thor øyne ble store.
«Drager?» spurte han overrasket. «Jeg trodde ikke at de fantes.»
Erec så på ham med dødelig alvor.
«Jeg kan forsikre deg at det gjør de. Og det er sted du aldri vil gå til. Et sted selv Goralene frykter.»
Thor svelget på tanken. Han kunne knapt forestille seg å gå så langt inn i verden. Han undret om hvordan Erec i det hele tatt hadde klart å komme seg tilbake i liv. Han laget en mental huskelapp for å spørre ham senere.
Det var så mange spørsmål Thor ville stille ham—om det onde keiserriket og hvem som styrte den; hvorfor de ville angripe; når Erece hadde reise ut; når han hadde kommet tilbake. Men da Thor stirret inn i flammene ble det kaldere og mørkere, og mens alle spørsmålene virvlet i hodet hans, følte at øynene ble tunge. Dette var ikke den rette tiden å stille spørsmålene.
Istedenfor lot han søvnen frakte han av sted. Han la hodet på bakken. Før øynene lukket seg for godt, så han den fremmede jorden og lurte på—eller om—han ville noensinne komme hjem igjen.
*
Thor åpnet sine øyner, forvirret, og lurtet på hvor han var og hvordan han hadde kommet seg dit. Han så ned og så en tykk tåke opp mot midjen, så tykk at han ikke kunne se føttene. Han snudde og så at soloppgaven bryte ut over Kløften. Langt der borte, på den andre siden, var hans hjemmeland. Han var fremdeles på denne siden, på den gale siden, av skillet. Hjerte slo raskere.
Thor så på broen, men underlig nok, var den tom for soldater. Hele stedet, faktisk, virket etterlat. Han kunne ikke forstå hva som hadde hendt. Mens han så på broen, så falt treplankene en etter en, lik dominobrikker. I løpet av et par øyeblikk så kollapserte broen, og falt ned i avgrunnen. Bunnen var så langt nede at han til og med ikke hørte at plankene traff den.
Thor svelget og snudde for å se etter de andre—men de var ikke til å se. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Nå satt han fast. Her, alene på den andre siden av Kløften med ingen måter å komme tilbake på. Han kunne ikke forstå hvor alle sammen hadde dratt.
Han hørte noe og snudde seg for å se inn i skogen. Han oppdaget bevegelse. Han stod opp på føttene og gikk mot lyden. Føttene hans sank ned i jorden mens han gikk. Da han kom nærmere, så han et nett hengende fra en lav gren. Elden satt inne i den, og spant rundt og rundt i sirkler. Grenene knirket mens han beveget seg.
En falk satt på hodet hans. Det var en skapning med et spesielt utseende og hadde en kropp som glinset av sølv. Den hadde og en enkelt svart stripe som gikk ned fra pannen mellom øynene. Den bøyde seg og plukket ut Eldens øyne, og holdt den. Den snudde seg mot Thor med øyet i nebbnet.
Thor ville se bort, men klarte ikke. Akkurat da han innså at Elden var død, kom plutselig hele skogen til live. Stormende ut av den, fra alle kanter, var en hær av Goraler. De var store og hadde bare lendeklær på seg. De hadde store voldsomme muskuløse bryster, tre neser plassert i en trekant på ansiktet, og to lange hoggtenner som var bøyd. De hveste og glefste, og løp rett mot ham. Det var en hårreisende lyd, og det var ingen steder Thor kunne gå. Han strakte ned og grep etter sverdet—men så ned og oppdaget at den var borte.
Thor skrek.
Han våknet rett opp, pustet tungt, og så febrilsk i alle retninger. Alt rundt ham var stille—en virkelig, levende stillhet, ikke stillheten i hans drøm.
Ved siden av ham, i de første lysstrålene til daggry, lå Reece, O’Connor, og Erece spredt ut på bakken ved siste glørne i bålet. På bakken, hoppende, var det en falk. Den snudde og kroket hodet mot Thor. Den var stor, sølvaktig og stolt med en eneste stripe som gikk ned pannen, og den stirret på ham. Så ham rett i øyet og skrek. Lyden fikk han til å skjelve; det var den samme falken som i drømmen hans.
Det var da han innså at fuglen var en beskjed—at drømmen hans hadde vært mer enn en drøm. At noen var galt. Han kunne føle deg, en svak skjelvning i ryggen, som løp opp armene.
Han kom seg raskt på beina og så rundt, og lurte på hva det kunne være. Han hørte ingenting som var galt og ingenting virket utenom det normale; broen var fremdeles der, soldatene var fremdeles på den.
Hva kan det være? undret han.
Og da innså han var det var. Noen manglet. Elden.
Først lurte Thor på om han kanskje hadde forlatt dem, og dratt tilbake over broen til den andre siden av Kløften. Kanskje han skammet seg over å ha mistet sverdet og hadde forlatt hele stedet.
Men Thor så på skogen og så ferske avtrykk i mosen. Fotavtrykkene førte mot stien i morgentåken. Det var ingen tvil at det var Eldens sine fotavtrykk. Elden hadde ikke forlatt dem; han hadde gått tilbake til skogen. Alene. Kanskje for å tømme seg selv. Eller kanskje, innså Thor med et sjokk, for å hente sverdet sitt.
Det var en dum handling å gå alene på den måten, og det beviste hvor desperat Elden var. Thor merket med en gang at det var en stor fare. Eldens liv stod på spill.
Falken skrek på det øyeblikket som om den bekreftet Thors tanker. Så sparket den seg opp og fløy rett mot Thors ansikt. Thor dukket—klørne bommet akkurat og den løftet seg opp i luften og fløy bort.
Thor hoppet i handling. Uten å tenke seg om, uten en gang å tenke over hva han gjorde, så sprang han av sted mot skogen og fulgte fotavtrykkene.
Thor stoppet ikke for å kjenne frykten mens mens han sprang av sted dypt inn i Villområdene. His han tenkte hvor galt dette var, så ville han sannsynligvis ha stoppet og blitt fylt med panikk. Men istedefor så reagerte han bare, og følte et trengende behov for å hjelpe Elden. Han løp og løp—alene—dypere inni skogen i det tidlige daggrylyset.
«Elden!» skrek han.
Han kunne ikke forklare det, men på en eller annen måte sanset han at Elden var i ferd med å dø. Kanskje han ikke skulle bry seg, baserte på hvordan Elden hadde behandlet ham. Men han kunne ikke la være: han gjorde det. Hvis han var i hans situasjon, så ville Elden helt sikkert ikke kommet for å redde han. Det var galskap å sette hans liv på spill for noen som ikke brydde seg om han. Han hadde aldri følt denne sensasjonen før, hvor sansene skrek til ham at han måtte reagere—spesielt over noe han umulig kunne kjenne til. Han forandret seg på en måte, og han visste ikke hvordan. Det føltes som kroppen ble kontrollert av en ny, mystisk kraft, og det gjorde at han følte seg urolig og ute av kontroll. Var han i ferd med å miste vettet? Overreagerte han? Kom dette fra drømmen? Kanskje han skulle snu rundt. Men han gjorde det ikke. Han løt føttene føre han videre og gav ikke etter frykt eller tvil. Han løp og løp til lungene holdt på å sprenge.
Thor snudde ved en sving og det han så fikk han til å stoppe rett opp. Han stod der, prøvde å hente pusten, og prøvde å innse bildet foran ham som gav ingen mening. Det var nok til å slå frykt i enhver hard kriger.
Der stod Elden, holdt sitt sverd og så opp en skapning, Thor aldri hadde sett før. Den var skrekkelig. Den tårnet over dem begge, minst ni fot høy, og var like bred som fire menn. Den hevet sin muskuløse, røde armer, med tre lange fingre, slik som negler, på enden av hver hånd, og hadde et hodet til en demon, med fire horn, en lang kjeve, og en bred panne. Den hadde to store gule øyne, og hoggetenner som var bøyd som horn. Den lente bakover og skrek.
Ved siden av ham, ble et tykt tre som var mer enn hundre år gammel delt i av selve lyden.
Elden stod frosset i frykt. Han slapp sverdet og bakken under han ble våt.
Skapningen siklet og snerret, og tok et steg mot Elden.
Thor var også fylt med frykt, men til forskjell fra Elden ble han ikke fastfrosset. Av en eller annen grunn så styrket frykten sansene hans, og gjorde at han følte seg mer levende. Det gav ham tunnelsyn og lot ham fokusere ekstremt godt på skapningen foran ham, på posisjonen til Elden, på dens bredde, høyde, og styrke og fart. På hele dens bevegelse. Den lot også ham å fokusere på sin egen kroppsposisjon, og hans egne våpen.
Thor brøt ut i handling. Han stormet forover mellom Elden og beistet. Beistet brølte, og ånden var så varm at Thor kunne føle den selv på avstand. Lyden hevet alle hårene på nakken og gjorde han ville snu rundt. Men han hørte Erecs sin stemme i hodet, som fortalte han å være sterk. Å være fryktløs. Å ha sinnsro. Og han tvang seg selv til å ikke vike unna.
Thor hevet sverdet høyto og angrep. Han styrtet mot ribbeinet til beistet og siktet mot hjertet.
Dyr skrek i smerte mens blod strømmet ned hendene til Thor da han stakk sverdet hele veien inn til skaftet.
Men til Thors overraskelse så døde den ikke. Beistet virket uovervinnelig.
Uten å nøle et øyeblikk så snudde beiste og slo Thor så hardt at han følte at ribbeinet knakk. Thor fløy av sted gjennom lysningen, krasjet inn i et tre før han kollapsert på bakken. Han følte en fryktelig hodepine mens han lå der.
Thor så opp, omtåket og forviriret mens verden spant. Beiset strakte ned og tok Thors sverd ut fra magen. Sverdet virket liten i dens hender, lik en tannpirker. Og beiset lente bakover og kastet den; den fløy av gårde gjennom trærne, knakk av grener og forsvant inn i skogen.
Den viet full oppmerksomhet mot Thor og begynte å gå ned mot ham.
Elden stod der han var, fremdeles fastfrosset av frykt. Men da beiset angrep Thor, så kom plutselig Elden til unnsetning. Han angrep beiset bakfra og hoppet på rydden dens. Det sakket beiset akkurat nok til at Thor kunne sette seg opp; beistet, som var rasende, flakset armene bakover og kaster Elden. Han fløy av sted gjennom lysningen, smalt inn i et tre og falt sammen på bakken.
Beistet som fremdeles blødde, pustet tungt, og snudde oppmerksomheten mot Thor igjen. Den snerret og viste frem hoggtennen mens den nærmet seg ham.
Thor hadde ikke flere valg. Sverdet var bort og det var ingenting mellom ham og monsteret. Monsteret gikk rett ned på am, og i siste sekund, så rullet Thor unna. Monsteret traff et tre der Thor hadde vært med en slik kraft at den gikk opp fra røttene.
Beistet hevet foten og tok den ned mot Thors hode. Nok en gang rullet Thor seg unna; skapningen etterlot et fotavtrykk der Thors hodet hadde vært.
Thor sprang opp på beina, la en sten i spretterten og skjøt og den.
Han traff monsteret rett mellom øynene. Et mer kraftig skudd hadde han aldri gjort, og skapningen snublet bakover. Thor var helt sikker på at han hadde drepte den.
Men til hans overraskelse så stoppet ikke beistet.
Thor prøvde sitt beste for å mane frem hans kraft, hva enn kraft han hadde. Han angrep beistet, sprang fremover, krasjet i den for å takle den og ta den ned på bakken med en overmenneskelig styrke.
Men til Thor sjokk så virket ikke kraften hans i det hele tatt. Han var bare nok en vanlig gitt. En svak gutt i forhold til dette massive beistet.
Beistet bare strakte ned, grep Thor på midjen, og løftet ham høyt over hodet. Thor dinglet hjelpeløst i luften—og så ble han kastet. Han fløy av sted som en missil gjennom lysningen, og smalt inn i et tre.
