Kitobni o'qish: «Heltens Oppdrag », sahifa 7
Thor var forbløffet av Erecs spenstighet. Han var allerede tilbake på føttene og møtte denne skitne motstanderen.
«Kortsverd!» skrek Kongene ut.
Feithgold snudde brått og stirret på Thor med store øyne.
«Gi den til meg!» skrek han.
Thors hjerte slo i panikk. Han spant rundt, lette etter Erecs våpenstativ og så desperat etter sverdet. Det var utrolige mange våpener foran ham. Han rakte ut, grep den og gav den til Feithgolds hånd.
«Dumme gutt! Det er et mellomlangt sverd!» skrek Feithgold.
Thors hals ble tørr; det føltes som hele kongeriket stirret på ham. Synet ble tåkete og fylt med angst, mens han fikk panikk da han ikke viste hvilket sverd han skulle velge. Han klarte knapt å fokusere.
Feithgold kom, dyttet Thor unna, og tok kortsverdet selv. Så sprang han inn til dystingbanen.
Thor så han springe av sted, og følte seg ubrukelig, og ille til mote. Han prøvde å forestille seg at det var han som løp der ute, foran alle de menneskene, og hans knær ble svake.
Den andre ridderens væreier kom frem først, og Erec måtte hoppe unna mens ridderen svingte sverdet mot ham, og så vidt bommet. Endelig, Feithgold kom frem til Erec og plasserte kortsverdet i hånden hans. Da han gjorde det, så angrep ridderen Erec. Men Erec var for smart. Han ventet til siste øyeblikk, og så hoppet unna.
Men ridderen fortsatte å angripe, og løp rett mot Feithgold og ble stående i uflaks der Erec hadde nettoopp vært. Ridderen som var fylt med raseri for at han bommet, fortsatte å angripe og grep Feithgold med begge hånder i håret, og stanget han med hodet hardt i fjeset.
Ben ble knust da blod sprutet ut fra Feithgolds nese og han kollapserte på bakken, lamslått.
Thor stod der med munnen åpen i sjokk. Han kunne ikke tro det. Heller kunne ikke publikum, som buet og hisset.
Erec svingte rundt med sverdet, bommet akkurat på ridderen, og de møtte hverandre igjen.
Thor innså at plutselig: var han Erec sin eneste væreier nå. Han svelget. Hva skulle han gjøre? Han var ikke klar for dette. Og hele kongeriket så på.
De to ridderne angrep hverandre intenst med slag etter slag. Det var tydelig at McCloud ridderen var mye sterkere enn Erec—men likevel var Erec en bedre kjemper, raskere og mer spenstig. De svingte, kuttet, og parrerte, men ingen klarte å få overtaket.
Til slutt stod Kong MacGil opp.
«Lange spyd!» ropte han ut.
Thors hjerte hamret. Han visste at dette betydde ham: han var på tjeneste.
Han spant rundt og så hyllen, og tok ned det våpenet som virket mest passende. Mens han grep lærskaftet så bønnfalt han at han tok riktig våpen.
Han sprang ut på banen og kunne føle tusenvis av øyner på ham. Han løp og løp med alt han kunne, og ville nå Erec så raskt som mulig, og endelig plasserte spydet i hans hånd.
Han var stolt å se at han var fremme først.
Erec tok spydet og spant rundt, og forberedte seg på å møte den andre ridderen. Som den hederlige krigeren han var så ventet han til den andre ridderen hadde fått våpen før han angrep. Thor skyndte seg til siden, bort fra mennene. Han ville ikke gjenta Feithgolds feiltakelse. Mens han gjorde det, så dro han Feithgolds slappe kropp ut av faresonen.
Mens Thor så på, merket han at noe var galt. Erec motstander tok spydet sitt, hevet den rett opp og så begynte å føre den i en rar bevegelse. Mens han gjorde det, så merket Thor at verden kom plutselig i fokus på en måte den aldri hadde gjort før. Han merket intuitivt at noe var galt. Hans øyner festet seg på McCloud ridderens spydhodet, og han så nøye etter, og merket at den løsnet. Ridderen var i ferd med å bruken tuppen av spydet som en kastekniv.
Mens ridderen brakte ned spydet, gikk spydhodet av og seilet gjennom luften og rett mot Erecs hjerte. I løpet av sekunder ville Erec være død—det var ikke mulig for han å reagere i tide. Ut i fra det taggete knivbladet så virket det som den kunne gå igjennom rustningen.
Akkurat da følte Thor at kroppen ble varm. Han følte en underlig følelse—den samme følelsen som han opplevde i Mørkskog når han slåss mot Sybolden. Hele verden sakket. Han var i stand til å se tuppen spinne i sakte bevegelse, føle en energi, en varme som hevet seg inni ham—en han ikke visste han hadde.
Han gikk frem og følte seg større enn spydhodet. I hans sinn tvinget han den til å stoppe. Han befalte at den skulle stoppe. Han ville ikke se Erec bli skadet. Spesielt ikke på denne måten.
«NEI!» skrek Thor.
Han tok et skritt til og holdt ut håndflaten og siktet på spydhodet.
Den stopp og hang der i luften, rett før den nådde Erecs hjerte.
Så falt den harmløst på bakken.
De to ridderen snudde begge og så på Thor—det gjorde også de to kongene, så vel som de tusenvis tilskuere. Han følte hele verden stirre på ham, og innså at de hadde nettopp sett hva han hadde gjort. De visste at han ikke var normal, og at han hadde en form for kraft, som hadde påvirket konkurransen, reddet Erec—og forandret kongerikets skjebne.
Thor stod det urørlig på stedet, og lurte på hva som nettopp hadde skjedd.
Nå var han sikker på at han ikke var lik alle de andre. Han var annerledes.
Men hvem var han?
KAPITTEL NI
Thor opplevde at han ble dratt bort, dyttet gjennom folkmengden av Reece, Kongens yngste sønn, og hans nye treningspartner. Helt siden dystingkampen hadde alt vært tåkete. Hva han hadde gjort der, de ukjente kreftene han hadde brukt for å stoppe det spydhodet fra å drepe Erec, så hadde det fanget oppmerksomheten til hele kongeriket. Kampen hadde blitt stanset etter det og avlyst av begge Konger, og våpenhvile ble innført. Hver ridder gikk til sin side, og massene brøt opp et kaotisk virvar, og Thor hadde blitt tatt i armen og ført bort av Reece.
Han ble ført bort i et kongelig følge, og splittet massene gjennom bakveien, mens Reece dro i hans armen hele veien. Thor skalv fremdeles fra dagens hendelser. Han kunne knapt forstå hva han hadde gjort, og hvordan det hadde påvirket ting. Han ville bare være anonym, bare en i Kongens legion. Han ville ikke være midtpunktet for oppmerksomheten.
Det som var verre var at han ikke visste hvor han ble ført, eller om han skulle bli straffet for å forstyrret kampen. Selvfølgelig hadde han reddet Erecs liv—men han hadde også forstyrret ridderens kamp, og det var forbudt for en væreier. Han var ikke sikkert på om han ville bli belønnet eller straffet.
«Hvordan gjorde du det?» spurte Reece og dro ham av sted. Thor fulgte blindt egger, prøvde å tenke gjennom alt selv. Mens han gikk av sted, glante folk på ham, og stirret som om han var et slags misfoster.
«Jeg vet ikke», svar Thor rett som det var. «Jeg ville bare hjelpe ham og... så hendte det.»
Reece rystet på hodet.
«Du reddet Erecs liv. Kan du innse det? Han er vår mest berømte ridder. Og du reddet ham.»
Thor følte seg bra da han begynte å forstå det Reece hadde sagt, han følte en bølge av lettelse. Han hadde likt Reece fra det øyeblikket han møtte ham; han hadde beroligende effekt, han visste alltid hva han skulle si. Mens hans tenkte på det, så innså han at han ikke ville få en straff alikevel. Kanskje, på et vis, ville de se på ham som en slags helt.
«Jeg prøvde ikke å gjøre noe», sa Thor. Jeg ville bare at han skulle leve. Det var bare...naturlig. Det var ikke noe spesielt.»
«Ikke noe spesielt?» gjentok Reece. «Jeg kunne ikke ha gjort det. Ingen av oss kunne ha gjort det.»
De svingte ved hjørnet og Thor så foran dem Kongen slotts, som slå brette ut og rakte høyt mot himmelen. Det så kolossalt tut. Kongens armé stod i giv akt, plassert langs en bronstenbelagt vei som førte til vindebroen og holdt massene unna. De gikk til side for å la Reece og Thor gå forbi.
De fulgte veien med soldater stående på begge sider, helt opp til de store buede dørende som var dekket med jernbolter. Fire soldater dro den opp og gikk til side i giv akt. Thor kunne ikke tro den behandlingen han fikk; det føltes som om ham var et medlem av kongefamilien.
Da de gikk inn i slottet ble dørene lukket bak dem. Thor var imponert at synet foran ham: innsiden var utrolig, med tårnende stenvegger som var en fot tykk og hadde store åpne rom. Foran han strømmet hundrevis av kongehoffmedlemmer og pratet seg i mellom i et virvar av spenning. Han kunne merke spenningen og forventningen i luften, og alle øyne snudde og så på ham mens han kom inn. Han ble overvelmet av oppmerksomheten.
De gikk nærmere hverandre, og det virket som de glanet mens Thor gikk med Reeec ned slottskorridorene.
Han hadde aldri sett så mange mennesker kledd i fine klær før. Han så dusinvis av jenter i alle aldre, som var kledd i elaborate antrekk, låste armer med hverandre og hvisket hverandre i ørene og fniste av ham, mens han gikk videre. Han følte seg selvbevisst. Han visste ikke om de likte ham, eller gjorde narr av ham. Han var ikke vant til være midtpunket av oppmerksomheten—ihvertfall ikke blant et kongelige hoff—og visste knapt hvordan han skulle oppføre seg.
«Hvorfor ler de av meg?» spurte han Reece.
Reece snudde og lo. «De ler ikke av deg», sa han. «De liker deg. Du er berømt.»
«Berømt?» spurte han forbløffet. «Hva mener du? Jeg kom nettopp hit.»
«Ryktene sprer seg raskere i et kongehoff enn du kan forestille deg. Og en nykommer som deg—vel, dette skjer ikke hver dag.»
«Hvor skal vi?» spurte han og inneså at han ble ført et sted.
«Min far ønsker å treffe deg», sa han mens de svingte ned en korridor.
Thor svelget.
«Din far? Du mener...Kongen?» Plutselig ble han nervøs. «Hvorfor vil han treffe meg? Er du sikker?»
Reece lo.
«Jeg er helt sikker. Ikke vær så nervøs. Det er bare min far.»
«Bare din far?» sa Thor i en vantro stemme. «Han er Kongen!»
«Han er ikke så ille. Jeg har en følelse at dette blir en god audiens. Du reddet tross alt Erecs liv.»
Thor svelget hardt og håndflatene var svette da nok en stor dør ble åpnet og de gikk inn i en diger hall. Han så opp i ærefrykt på taket som var hvelvet, dekket i et elaborert design og var svimlende høy. Veggene var prydet av buet farget glassvinduer, og om det var mulig, så var de enda flere folk pakket inn i dette rommet. Det må ha vært tusenvis av dem, og rommet svermet nesten over. Det bankettbord på tvers av rommet så langt øyet kunne se, og folk satt på endeløse lange benker og spiste. Mellom disse var en small midtgang med en lang, rød teppe som førte til en plattform hvor kongetronen lå. Folkemengden delte seg da Reece og Thor gikk ned teppet mot Kongen.
«Hvor har du tenkt deg med ham?» sa en fiendtlig nasal stemme.
Thor kikket opp og så en mann stå over ham, ikke mye eldre enn han selv, og som var kledd i et kongelig plagg, tydeligvis en prins, og blokkerte veien deres mens han stirret olmt ned mot dem.
«Det er fars ordre», glefset Reece tilbake. «Det er best du kommer deg unna, med mindre du vil trosse ordren.»
Prinsen holdt på sitt, rynket på pannen, som om han hadde spist noe råttent mens han gransket Thor. Thor likte ham ikke det hele tatt. Det var noe han ikke kunne stole på ved ham, med hans slanke, uvennlige trekk, og øyne som aldri sluttet å vandre.
Thor følte bryste stramme seg. Det var tydelig at denne mannen hatet ham, og han hadde ingen anelse om hvorfor.
«Skal jeg fortelle far at du sa det?» forsvarte Reece seg selv med og holdt sitt.
Motvilling så snudde prinsen og stormet av gårde.
«Hvem var det?» spurte Thor Reece mens de fortsatte å gå.
«Ikke bry deg om ham», svarte Reece. «Han er bare min eldre bror—eller en av dem. Gareth. Den eldste. Vel ikke virkelig den eldste—han er bare den eldste ekte sønnen. Kendrick som du møtte på stridsarenaen—han er egentlig den eldste.
«Hvorfor hater Gareth meg? Jeg kjenner ham ikke en gang.»
«Ikke vær bekymret—han hater ikke bare deg. Han hater alle sammen. Og alle som kommer seg nær familien ser han på som en trussel. Ikke bry deg om ham. Han er en av mange.»
Mens de forsatte å gå så følte Thor stadig mer takknemlig ovenfor Reece, som, han innså, begynte å bli en ekte venn.
«Hvorfor stiller du opp for meg?» spurte Thor nysgjerrig.
Reece trakk for skuldrene.
«Jeg ble beordret til å ta med deg til far. Dessuten er du min treningspartner. Og er lenge siden sist noen på min alder har kommet og som jeg syntes var verdig.»
«Verdig for hva da?» spurte Thor.
«Stridsånden. Man kan ikke late som.»
Mens de forsatte å gå ned midtgangen mot Kongen, følte Thor som han hadde alltid kjent ham—det var rart, men på noen måter følte han at Reece var hans egen bror. Han hadde aldri hatt en bror—ikke en ekte bror—og det føltes godt.
«Mine andre brødre er ikke som ham, ikke vær bekymret», sa Reece mens folk flokket seg rundt dem for å få øye på Thor. «Min bror Kendrick, han du møtte—han er den beste av alle. Han er min halvbror, men jeg anser ham som min ekte bror—selv mer enn Gareth. Kendrick er som en annen far meg. Han ville også være det for deg, det er jeg sikker på. Det er ingenting han ikke vil gjøre for meg—eller for andre. Han er den mest elsket personen i vår kongefamilien blant folket. Det er et stort tap at han ikke kunne bli konge.»
«Du sa brødre. Du har også en annen bror, også?» spurte Thor.
Reece trakk et dypt pust.
«Jeg har en annen også, ja. Vi er ikke så nær hverandre. Godfrey. Uheldigvis så kaster han dagene sine i ølhuset med vanlige borgere. Han er ikke en stridsmann som oss. Han er ikke interessert i det—han er ikke interessert i noe, egentlig. Unntatt øl—og damer.»
Plutselig stoppet de da ei jente blokkerte veien. Thor stod helt fiksert. Hun var kanskje et par år eldre enn ham, og stirret tilbake med blå, mandeløyne, perfekt hud, og langt, jordbærrødt hår. Hun var kledd i en hvit satengkjole med blondekanter, og hennes øyne strålte med glede og ugagn. Hun låste øyene på ham og fengslet ham fullstendig. Han kunne ikke bevege seg selv om han ønsket det. Hun var den mest vakreste personen han hadde sett.
Hun smilte, og viste frem perfekte hvite tenner—som om han ikke var fengslet allerede, så holdt smilet han fast og tente hjertet hans med en enkel bevegelse. Han hadde aldri følt seg så levende før.
Thor stod der foran henne, og var ikke i stand til å snakke. Ikke å stand til å puste. Det var den første gangen i hans liv at han følte seg slik.
«Skal du ikke introdusere meg?» spurte jenta Reece. Hennes stemme gikk rett inni Thor—den var til og med søtere enn hennes utseende.
Reece sukket.
«Og dette er min søster», sa han med et smil. «Gwen, dette er Thor. Thor, Gwen.»
Gwen neiet.
«Hyggelig å treffe deg», sa hun med smilt.
«Thor stod der frosset. Til slutt fniste Gwen.
«Ikke så mange ord om gangen, er du snill», sa hun med en latter.
Thor følte at han ble rød; han kremtet.
«Jeg heter...Jeg... heter.. beklager», sa han. «Jeg heter Thor.»
Gwen fniste
«Jeg visste det allerede», sa hun. Hun snudde seg til sin bror. «Vel, Reece, din vei er virkelig flink med ord.»
«Far vil treffe ham», sa han utålmodig. «Vi kommer til å bli sene.»
Thor ville snakke med henne, fortelle henne hvor vakker hun var, hvor han glad var for å treffe henne, hvor takknemlig han var for at hun stoppet. Men tungen hans var fullstendig bundet. Han hadde aldri vært så nervøs før i hele sitt liv. Så istedenfor var dette alt han klarte å si:
«Takk skal du ha.»
Gwen fniste og lo hardere.
«Takke meg for hva da?» spurte hun. Hennes øyne lyste opp. Hun nøt dette.
Thor følte at han ble rød igjen.
«Ehm.. jeg vet ikke», mumlet han.
Gwen lo enda hardere, og Thor følte seg ydmyket. Reece slå albuen i ham, dyttet ham og de to fortsatt å gå videre. Etter et par steg, så sjekket Thor over skulderen sin. Gwen stod der fremdeles og stirret på ham.
Thor følte hjerte hamre. Han ville snakke med henne, og finne ut alt om henne. Han var så flau at han ikke kunne si noe. Men han hadde aldri vært utsatt for jenter egentling, i hans landsby—og ihvertfall ikke til noen så vakker som hun. Han hadde aldri blitt lært nøyaktig hva han skulle si eller hvordan han skulle oppføre seg.
«Hun snakker mye», sa Reece mens de fortsatte mot Kongen. «Ikke bry deg om henne.»
«Hva heter hun?» spurte Thor.
Reece gav ham et rart blikk. «Hun fortalte deg nettopp det!» sa han lattermildt.
«Jeg er lei for... jeg..øh..jeg glemte det», sa Thor flaut.
«Gwendolyn. Men alle kaller henne for Gwen.»
Gwendolyn. Thor gjentok navnet om og igjen i tankene. Gwendolyn. Gwen. Han ville ikke glemme navnet. Han ville ha navnet i bevisstheten. Han lurte på om han ville få se henne igjen. Han gjettet antakeligvis ikke, etter som han var en vanlig borger. Tanken såret ham.
Folkemengden stilnet da Thor så opp og innså at de var nær Kongen. Kong MacGil satt på tronen sin, kledd i sin lilla mantel, med kronen på og så fryktinngytende.
Reece knelt for ham, og publikum stilnet. Thor gjorde det samme. En stillhet lå dekket over rommet.
Kongen kremtet en dyp, tung lyd. Da han snakket eksploderte stemmen hans gjennom rommet.
«Thorgrin av Lavlandet av den sørlige provinsen i det vestlige kongeriket», begynte han å si. «Innser du at du i dag har forstyrret Kongens kongelig dysting?»
Thor kjente halsen sin bli tørr. Han visste knapt hva han skulle svare; det var ingen god begynnelse. Han lurte på om ham kom til å bli straffet.
«Jeg er lei for det, min herre», sa han endelig. «Jeg mente det ikke.»
MacGil lente nærmere og hevet et øyebryn.
«Du mente det ikke det? Sier du at du ikke mente å redde Erecs liv?»
Thor ble opprørt. Han innså at han gjorde ting verre.
«Nei, min herre. Jeg mente å—»
«Så da innrømmer du at du mente å forstyrre?»
Thor kjente hjertet hamre. Hva skal han si?
«Jeg er lei for det, min herre. Jeg antar jeg ville...bare hjelpe.»
«Ville hjelpe?» tordnet MacGil, og så lente seg bakover og brølte av latter.
«Du ville hjelpe Erec! Vår beste og mest berømte ridder!»
Rommet brøt ut i latter, og Thor følte at ansiktet ble rødt, en gang for mange denne dagen. Klarte han ikke å gjøre noe riktig her?
«Stå opp og kom nærmere, gutt», beordret MacGil.
Thor så opp og var overrasket å se Kongen smile ned på ham, granske han, mens han stod opp og gikk frem.
«Det er noe adelig i ansiktet ditt. Du er ingen vanlig gutt. Nei, ikke vanlig i det hele tatt...»
MacGil kremtet.
«Erec er vår mest elsket ridder. Det du har gjort i dag er en fantastisk dåd. En fantastisk dåd for oss alle. Som belønning, fra denne dagen av, tar jeg deg inn som en del av min familie, med alle det samme forpliktelsene og rettighetene som gjelder for alle mine sønner.»
Kongen lente tilbake og tordnet: «La dette bli kjent!»
Så kom det en diger jubel og stamping av føtter fra hele rommet.
Thor så rundt, oppskaket, og kunne ikke takle alt som hendte. En del av Kongens familie. Det var forut hans villeste drømmer. Alt han ønsket var å bli akseptert, å få en plass i Legionen. Nå dette. Han var så overvelmet med takknemlighet, med glede, at han visste knapt hva han skulle gjøre.
Før han kunne reagere så brøt plutselig rommet ut i sang, dans, og i et matgilde. Alle rundt ham feiret. Det var kaotisk. Han så opp på Kongen, så kjærligheten i hans øyne, beundringen og godtagelsen. Han hadde aldri følt kjærligheten fra en farsfigur i hans liv. Og nå var han, ikke elsket av en mann, men av selve Kongen. På en dag hadde verdens hans forandret seg. Han bare ba om at alt dette var ekte.
*
Gwendolyn dyttet seg frem gjennom folkemengen, og ville se gutten før han ble ført ut det kongelige hoff. Thor. Hennes hjerte slo raskere på tanken av ham, og hun kunne ikke slutte å gjenta navnet hans i hodet. Hun klarte ikke å la være å tenke på ham fra det øyeblikket hun hadde truffet ham. Han var yngre enn hun, men ikke med mer enn et eller to år—og dessuten, det var noe rundt ham som gjorde ham eldre, mer moden enn de andre, noe dypt. Fra det øyeblikket hun hadde sett ham, føltes det at hun kjente ham. Hun smilte for seg selv mens husket møtet med ham og hvor oppskaket han ble. Hun kunne se det i øynene hans at han følte det samme for henne.
Naturligvis så kjente hun ikke en gang gutten. Men hun hadde sett hva han hadde gjort på dystingbanen. Hun hadde sett hvordan hennes yngste bror likte ham. Hun hadde gransket ham helt siden da, og merket at det var noen spesielt ved ham, noe som var annerledes enn de andre. Å møte han bare bekreftet det. Han var ulik alle de andre kongelige typene, fra alle folkene som var født og oppvokst her. Det noen forfriskende ekte ved ham. Han var en utenforstående. En vanlig borger. Men underlig nok, men med adelig nærvær. Det var som han var for stolt for det han var.
Gwen gikk til den øvre balkongkanten og så ned. Spredt under var de kongelig hoff, og hun fikk et siste syn av Thor mens han ble ført ut med Reece ved siden av ham. De skulle sikkert til brakkene, for å trene med de andre guttene. Hun følte et stikk av anger og begynte å lure, og planlegge, hvordan hun kunne arrangere det slik at hun traff han igjen.
Gwen måtte vite mer om ham. Hun måtte finne det ut. For å gjøre det så måtte hun snakke med den eneste kvinnen som visste mer om alle og alt som hendte i kongeriket: hennes mor.
Gwen snudde og skar seg igjennom folkemengden, snodde seg gjennom bakkorridorene i slottet som hun kjente utenat. Hennes hodet spant. Det hadde vært en forvirrende dag. Først var det morgenmøtet med faren, hans sjokkerende nyheter om hans ønsket at hun skulle styre hans kongeriket. Hun ble fullstendig overrasket,og hadde aldri på noen måter kunne ha forventet dette. Hun klarte knapt å forstå det nå. Hvordan kunne hun i det hele tatt styre et kongeriket? Hun dyttet tanken bort fra hodet, og håpet at den dagen ville aldri komme. Hennes far var tross alt sunn og sterk, og dessuten så ønsket hun at han skulle leve. Å være sammen med henne. Å være glad.
Men hun kunne ikke dytte møtet bort fra hodet. Et sted der, luskende, hadde avgjørelsen blitt tatt, slik at en dag, når den dagen endelig kom, så ville hun være neste person for tronen. Hun ville være hans etterfølger. Ikke noen av hennes brødre. Men henne. Det skremte henne; men tanken gav hennes også en følelse av viktighet og selvsikkerhet, som hun aldri hadde følt før. Han hadde syntes at hun var den rette for å herske—henne—for å være den meste vise av dem alle. Hun lurte på hvorfor.
Men dette bekymret også henne på mange måter. Hun antok at det ville føre til en stor mengde hat og misunnelse—at hun, ei jente hadde blitt valg for å herske. Allerede nå kunne hun føle Garths misunnelse. Og det skremte henne. Hun kjente hennes eldre bror, og han var fryktelig manipulativ og fullstendig utilgivende. Han ville ikke la seg stoppe av noe for å få det han ville ha, og hun hatet tanken på at hun stod i veien for ham. Hun hadde prøvd å snakke med ham etter møtet, men han ville ikke en gang se på henne.
Gwen løp ned spiraltrappen mens skoene lagde ekko fra stenene. Hun svingte ned nok en korridor, passerte gjennom bakre kapel, gjennom en annen dør, forbi flere vakter, og gikk inn i det private kammeret til slottet. Hun måtte snakke med sin mor, som hun visste var her og hvilte. Hennes mor hadde ikke lenger mye toleranse for disse lange sosiale affærene—hun likt å trekke seg tilbake til sitt private kammer og hvile så ofte som mulig.
Gwen passerte nok en vakt, gikk ned nok en hall, og derette endelig stoppet foran døren til hennes mors klesrom. Hun var i ferd med å åpne den, men stoppet. Bak døren hørte hun dempet stemmer, stemmer som hevet seg, og merket at noe var galt. Det var hennes mor som kranglet. Hun lyttet nøye etter og hørte hennes fars stemme. De kranglet. Men hvorfor?
Gwen visste at hun ikke burde lytte—men hun kun ikke la være. Hun rakte ut og dyttet varsomt den tunge eikedøren opp og grep den på dens store dørbanker av jern. Hun åpnet den bare så vidt og lyttet.
«Han skal ikke bli i mitt hus», glefset moren.
«Du tar en forhastet beslutning, før du får vite hele bakrunnen.»
«Jeg kjenner til bakgrunnen», glefset hun tilbake. «Det er nok.»
Gwen hørte gift i hennes mors stemme og ble overrasket. Hun hadde sjeldent hørt foreldrene sin krangle—bare et par ganger i hennes liv—og aldri hadde hørt at moren var så opprørt. Hun kunne ikke forstå hvorfor.
«Han skal være i brakkene med de andre guttene. Jeg vil ikke ha ham under mitt tak. Forstår du?» understrekte hun.
«Det er et stort slott», spyttet faren tilbake. «Han nærvær kommer ikke til å bli merket av deg.»
«Jeg bryr meg ikke om den blir merket eller ikke. Jeg vil ikke ha ham her. Han er ditt problem. Det var du som valgte å ta ham inn.»
«Du er ikke så uskyldig heller», innvendte faren.
Hun hørte fotskritt, så faren gå over rommet og ut døren på den andre siden, og smalt den så hardt igjen at rommet ristet. Hennes mor stod alene i midten av rommen og begynte å gråte.
Gwen følte seg ille. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. På den ene siden så tenkte hun det var beste å bare gå bort, men på den andre siden så kunne hun ikke tåle synet av at hennes mor gråte. Hun klarte å ikke å forlate henne slik som dette. Hun kunne også ikke i det hele tatt forstå hvorfor de kranglet om Thor. Hvorfor? Hvorfor ville hennes mor i det hele tatt bry seg? Dusinvis av folk bodde i slottet.
Gwen kunne ikke få seg til å bare gå bort, ikke når moren var en slik tilstand. Hun måtte trøste henne. Hun rakte ut og dyttet varsomt døren opp.
Den knirket, og hennes mor gikk bakover fullstendig overrasket. Hun stirret sint på datteren sin.
«Vet du ikke at du skal banke på?» kjeftet hun. Gwen kunne se hvor opprørt hun var og følte seg fryktelig.
«Hva er galt, mor?» spurte Gwen og gikk mot henne forsiktig. «Jeg mente ikke å snoke, men jeg hørte deg krangle med far.»
«Du har rett; du burde ikke snoke», svarte hennes mor.
Gwen var overrasket. Hennes mor var alltid en håndfull, men sjelden slik som dette. Brodden av sinnet hennes førte til at Gwen stoppet opp et par fot unna og ble usikker.
«Er det om den nye gutten? Thor?» spurte hun.
Hennes mor snudde og så bort. Hun tørket en tåre.
«Jeg forstår ikke», fortsatte Gwen. «Hvorfor bryr du deg om hvor han skal være?»
«Mine saker angår ikke deg», sa hun kaldt, og ville tydeligvis avslutte saken. «Hva vil du? Hvorfor kom du hit?»
Gwen var nervøs nå. Hun ønsket at hennes mor fortalte henne alt om Thor, men hun kunne ikke ha valgt et mer verre tidspunkt. Hun kremtet nølende.
«Jeg...ville faktisk spørre deg om ham. Hva vet du om ham?»
Hennes mor snudder og smalnet øynene mistenksomt.
«Hvordan det?» spurte hun med dødens alvor. Gwen kunne føle at moren gransket henne, se rett igjennom henne, og så med hennes ufeilbare tolkning at Gwen likte ham. Hun prøvde å gjemme følelsene hennes, men visste at det var til ingen nytte.
«Jeg er bare nygsjerrig», sa hun ikke særlig overbevisende.
Pluttselig tok Dronningn tre steg mot henne, grep armene hennes hardt, og stirret inn i ansiktet hennes.
«Hør på meg», hveste hun. «Jeg kommer bare til å si dette en gang. Hold deg unna den gutten. Hører du? Jeg vil ikke at du skal være nær ham i det hele tatt.»
Gwen var forskrekket.
«Men hvorfor? Han er en helt.»
«Han er ikke en av oss», svare moren. «Uansett hva din far tror. Jeg vil at du skal holde deg unna ham. Hører du? Lov meg det. Lov meg det nå.»
«Jeg vil ikke love det», sa Gwen og dro armen bort fra moren altfor sterke grep.
«Han er en vanlig borger, og du er en prinsesse», skrek moren. «Du er en prinsesse. Forstår du? Hvis du går nær ham i det hele tatt, så vil jeg bortvise ham. Forstår du?»
Gwen visste knapt hvordan hun skulle reagere. Hun hadde aldri sett sin mor som dette før.
«Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre, mor», sa hun til slutt.
Gwen gjorde sitt beste for å lage en modig stemme, men dypt inne så skalv hun. Hun hadde komme hit for vite alt; nå følte hun seg skjelven. Hun forsto ikke hva som hadde hendt.
«Gjør som du vil», sa moren. «Men hans skjebne ligger i dine hender. Ikke glem det.»
Så snudde moren, gikk rask fra rommet, og smalt døren igjen bak henne. Gwen ble etterlat der alene i en øredøvende stillhet med hennes gode humør ødelagt. Hva kunne ha forårsaket en slik sterk reaksjon fra hennes mor og far?
Hvem var denne gutten?
