Kitobni o'qish: «Heltens Oppdrag », sahifa 6
KAPITTEL SYV
Gareth skyndte seg over Kongens hoff, kledd i sine beste kongelig klær, og dyttet seg frem blant massene som strømmen inn fra alle retninger for han søsters bryllup. Og han kokte. Han var fremdeles forbannet over møtet med hans far. Hvordan det var mulig at han ble oversett? At hans far ikke hadde valgt ham som konge? Det gav ingen mening. Han var den førstefødte ekte sønnen. Det var slik det alltid hadde vært. Han hadde alltid fra den tiden han ble født antatt at han skulle herske—han hadde ingen grunn til tenke noe annet.
Det var skandaløst. Å overse ham fremfor en yngre søsken—og ikke nok med det, med ei jente. Når ryktene spredde seg så ville han bli lattergjort i kongeriket. Mens han gikk føltes det som om pusten hadde blitt slått bort fra ham, og han visste ikke hva han skulle gjøre for å få den tilbake.
Han snublet seg videre med massene som gikk mot bryllupsseremonien til hans eldre søster. Han så rundt, så omfanget av fargede kapper, den endeløse strømmen av mennesker, alle de ulike folkene fra ulike provinser. Han hatet å være så nær vanlige borgere. Dette var den tiden da de fattige kunne treffe de rike, og den ene tiden da villfolket fra det østlige kongeriket, fra den fjerne delen av Høylandene, kunne få komme også. Gareth kunne knapt tro at hans søster skulle giftes bort til en av dem. Det var kun et politisk trekk av hans far, et patetisk forsøk på å skape fred mellom kongerikene.
Det som var enda merkeligere var at hans søster syntes å faktisk like dette vesenet. Gareth kunne knapt forstå hvorfor. Han kjente henne, og dette var ikke den type mann som hun likte, men det var tittelen, sjansen til å bli dronning over hennes egen provins. Hun hadde fått det hun fortjente; de var alle villfolk, de på den andre siden av Høylandene. I Gareths sinn så manglet de dannelse, hans forfinelse, hans sofistikasjon. Det var ikke hans problem. Hvis hans søster var lykkelig, så la henne bli gift bort. Da var det en mindre søsken å ha rundt som kunne stå i veien for hans vei til tronen. Faktisk, jo lengre unna hun var, jo bedre var det.
Ikke at noen av dette gjaldt ham lengre. Etter i dag ville han aldri bli konge. Nå ble han utplassert til å være nok en anonym prins i hans fars kongerike. Nå hadde han ingen vei til makten; nå var han dømt til et liv i middelmådighet.
Hans far hadde undervurdert ham—det hadde han alltid gjort. Hans far så på seg selv som en skarpsindig politiker—men Gareth var enda mer skarpsindig og hadde alltid vært det. For eksempel: det å gifte Luanda til en McCloud så faren på seg selv som en mesterpolitiker. Men Gareth var mer fremsynt enn hans far, var i stand til å betrakte konsekvensene og var alltid et skritt foran. Han visste hvor dette ville føre til. Til slutt ville ekteskap ikke blidgjøre McCloudene, men motivere dem. De var villmenn slik at de ville ikke se dette fredsbudskapet som et tegn på styrke, men som svakhet. De ville ikke bry seg om et bånd mellom familiene, og så snart søsteren ble tatt bort, så var Gareth sikker på at de ville planlegge et angrep. Det var en felle. Han hadde forsøkt å fortelle faren, men han ville ikke lytte.
Ingenting av dette spilte noe rolle for ham lengre. Nå var han tross alt bare nok en prins, bare nok et hjul i kongeriket. Gareth brente voldsomt på tanken av det, og hatet sin far på det øyeblikket med et hat han aldri visste var mulig. Mens han klemte seg frem, skulder til skulder med massene, så forestile han måter han kunne hevne seg, måter han kunne få tronen alikevel. Han kunne ikke bare sitte rolig, det var sikkert. Han kunne ikke la tronen gå til hans yngre søster.
«Det er du», sa en stemme.
Det var Firth, som kom opp ved ham. Han hadde et glad smil og avslørte de perfekte tennene sine. Atten år, høy, tynn, med en lys stemme, jevn hud og rødmusset kinn. Firth var hans elsker for øyeblikket. Gareth var vanligvis glad for å se ham, men var ikke i humør for ham nå.
«Jeg tror du har unngått meg hele dagen», la Firth til og tok en arm rundt hans da de gikk.
Gareth ristet øyeblikkelig bort armen hans, og sjekket at ingen så noe.
«Er du dum?» kjeftet Gareth på ham. «Aldri legg armen din rundt meg offentlig igjen. Noensinne.»
Firth så ned rødmende. «Jeg er lei for det», sa han. «Jeg tenkte ikke.»
«Det er riktig, det gjorde du ikke. Ikke gjør det igjen, eller vil jeg aldri treffe deg igjen,» kjeftet Gareth på ham.
Firth ble enda rødere, og så virkelig unnskyldende ut. «Jeg er lei for det», gjentok han.
Garth sjekket igjen, ble sikker på at ingen hadde sett det, og følte seg litt bedre.
«Hva snakker massene om?» spurte Gareth og ville forandre temaet for å riste bort mørke tanker.
Firth ble øyeblikkelig blid og fikk smilet tilbake.
«Alle venter spent. De venter på kunngjøringen at du har blitt utnevnt som etterfølger.»
Gareths ansikt ble nedtrykt. Firth gransket ham.
«Har ikke du?» spurte Firth skeptisk.
Gareth ble rød mens han gikk, og møtte ikke Firths øyne.
«Nei.»
«Han overså meg. Kan du tro det? For min søster. Min yngre søster.»
Nå falt ansiktet til Firth. Han så forbløffet ut.
«Det er umulig», sa han. «Du er den førstefødte. Hun er ei kvinne. Det er ikke mulig», gjentok han.
Gareth så på han stenkaldt. «Jeg lyver ikke.»
Begge to gikk i stillhet en stund, og da det ble enda mer folksomt, så Gareth seg rundt, og begynte å innse hvor han var og ta det hele inn. Kongens hoff var fullstendig pakket med folk—det må ha vært tusenvis av mennesker som svermet inn fra alle mulige innganger. De gikk mot den elaborerte bryllupsscenen, hvor det var minst tusenvis av de fineste stoler, med tykke puter som var dekket i rød fløyel, og gyldne rammer. En hær av tjenestefolk gikk opp og ned midtgangene, ba folk sette seg ned, og bar drinker.
På begge sidene av de endeløse ganger som var prydet med blomster, satt de to familiene—MacGilene og McCloudene—linjen var skarpt inngrenset. Det var hundrevis av folk på begge sider, alle var kledd i deres beste antrekk, MacGillene i dyp lilla farge for deres klan, og McCloudene i en mørk, oransje farge. I Gareths sine øyne kunne ikke de to klanene se mer ulike ut: selv om de var alle svært pyntet, så følte han at McCloudene bare kledde seg ut, og lot som. De var villfolk under klærne—han kunne se de i ansiktsuttrykkene, på måten de beveget seg, måten de tedde seg på, måten de lo for høyt. Det var noe under overflaten som kongelige klær ikke kunne skjule. Han mislikte at de var innenfor deres porter. Han mislikte hele bryllupet. Det var enda en idiotisk avgjørelse av hans far.
Hvis Gareth var konge ville han ha utført en annen plan. Han ville ha arrangert det bryllupet også. Men han hadde ventet til sent på kveld, når McCloudene hadde drukket mye, og stengt dørene til hallen. Og brent dem alle i en stor brann, slik at alle ble drept i en stor vending.
«Barbarer», sa Firth da han gransket de andre siden av bryllupsgangen. «Jeg kan knapt tenke meg hvorfor din far lot dem komme inn.»
«Det kommer til å bli interessante konkurranser etterpå», sa Gareth. «Han inviterer vår fiende til våre porter, og så arrangerer konkurranser for bryllupsdagen. Er ikke det en oppskrift på et bakholdsangrep?»
«Tror du det?» spurte Firth. «En kamp? Her? Med alle disse soldatene? På hennes bryllupsdag?»
Gareth trakk på skuldrene. Man kunne aldri vite med McCloudene.
«Æren til en bryllupsdag betyr ingenting for dem.»
«Men vi har tusenvis av soldater her.»
«Det har de også.»
Gareth snudde og så en lang linje med soldater—MacGilene og McCloudene sine—stå på begge sider av brystvernet. De ville ikke ha tatt med så mange soldater, visste han, dersom de ikke forventet et bakholdsangrep. Til tross for begivenheten, de fine klærne, overfloden av settingen, de endeløse bankettene med mat, full sommersolverv, blomstene—til tross for alt, var det fremdeles en tung spenning i luften. Alle var på vakt—Gareth kunne se det på måten de hevet skuldrene, holdt ut albuene. De stolte ikke på hverandre.
Kanskje han fikk flaks, tenkte Gareth, og en av dem ville stikke faren i hjertet. Da ble han kanskje konge allikevel.
«Jeg antar at vi ikke kan sitte sammen», sa Firth med skuffelse i stemmen mens de nærmet seg sitteområdet.
Gareth kastet ham et avisende blikk. «Hvor dum er du?» spyttet han ut med en giftig stemme.
Han begynte for alvor å lure på om dette var en god ide å velge denne stallgutten som hans elsker. Hvis han ikke fikk ham bort fra hans følsomme nykker, så ville de bli kastet ut begge.
Firth så ned skamfylt.
«Jeg kommer til å treffe deg senere i stallen. Nå, kom deg av gårde», sa han og gav ham et lite dytt. Firth forsvant inn i folkemengden.
Plutselig følte Gareth et iskaldt grep på armen. For et øyeblikk stoppet hjertet hans, mens han lurte på om han var oppdaget; men han følte de lange neglene, de tynne fingrene, gripe dypt inn i huden og han visste med en gang at det var grepet til hans kone. Helena.
«Ikke gjør meg flau på denne dagen», hveste hun med hat i stemmen.
Han snudde og studerte henne. Hun så vakker ut, helt pyntet, hadde på seg ei langt hvit satengkjole, håret var satt høyt opp med nåler, hun hadde sitt fineste halskjede av diamant, og hennes ansikt var pyntet med sminke. Gareth kunne se objektivt at hun var vakker, like vakker som den dagen han giftet seg med henne. Men han var fremdeles ikke tiltrukket av henne. Det var nok en ide fra hans far—å gifte han på tross av hans natur. Men det hadde ført til at han fikk en evig vrien ledsager—og rørte opp flere spekulasjoner i hoffet om hans sanne motiver.
«Det er din søsters bryllupsdag», fortsatte hun. «Du kan late som vi er et par—for en gangs skyld.»
Hun tok armen hans gjennom sin, og de gikk til et reservert området som var inntauet med fløyel.
To kongelig vakter lot dem gå igjennom og de kretset med resten av de kongelig ved foten av midtgangen.
En trompet ble blåst, og langsomt ble publikum stille. Så kom myk musikk fra en cembalo, mer blomster ble strødd langs midtgangen og den kongelig prosesjonen begynte å gå ned, par i arm med arm. Gareth ble dyttet av Helena, og han begynte å marsjere ned midtgangen med henne.
Gareth følte seg mer iøyenfallende, mer ukomfortabel enn noensinne, og visste knapt hva han skulle gjøre for at hans kjærlighet skulle se ekte ut. Han følte at hundrevis av øyne festet seg på ham, og kunne ikke unngå å føle at de på en måte evaluerte ham. Selv om de ikke gjorde det. Midtgangen var ikke kort nok; han kunne knapt vente til å nå enden, sto ved siden av hans søster ved alteret og bli ferdig med dette. Han kunne også ikke stoppe å tenke på møtet med sin far, og han lurtet på om alle disse tilskuerne visste om nyhetene.
«Jeg fikk dårlige nyheter i dag», hvisket han til Helena da de endelig nådde enden, og øynene var ikke lengre på ham.
«Tror du ikke at jeg vet det allerede?» glefset hun.
Han snudde og så på henne overrasket.
Hun så tilbake tilfreds. «Jeg har mine spioner», sa hun.
Han smalnet øynene hans og ønsket ikke skade henne. Hvordan kunne hun være så likeglad?
«Hvis jeg ikke blir konge, så blir du aldri dronning», sa han.
«Jeg forventet aldri å bli dronning», svarte hun.
Det overrasket han enda mer.
«Jeg forventet aldri at han skulle utnevne deg», la hun til. «Hvorfor skulle han? Du er ingen leder. Du er en elsker. Men ikke min elsker.»
Gareth følte han at ble rød.
«Og du er heller ikke min», sa han til henne.
Det var hennes tur til å bli rød. Hun var ikke den eneste som hadde en hemmelig elsker. Gareth hadde spioner selv som fortalte om hennes affærer. Han hadde latt henne fortsette med det—så lenge hun holdt det stille, og holdt han ut av det.
«Det er ikke som du har gitt meg et valg», svarte hun. «Forventer du at jeg forblir i sølibat i resten av mitt liv?»
«Du vet hvem jeg var», svarte han. «Men likevel så giftet du deg med meg. Du valgte makt, ikke kjærligheten. Ikke lat som du er overrasket.»
«Vårt ekteskap ble arrangert», sa hun. «Jeg valgte ingenting.»
«Men du protesterte ikke», svarte han.
Gareth manglet energien til krangle med henne i dag. Hun var en nyttig scenegjenstand, ei dukkekone. Han kunne tolerere henne, og hun kunne være nyttig i noen tilfeller—så lenge hun ikke irriterte ham for mye.
Gareth så med intenst kynisime mens alle snudde for å se hans eldste søster bli ledsaget ned midtgangen av hans far, det udyret. At han klarte—han våget til og med å late som han var trist, og tørket en tåre mens han ledsaget henne. En skuespiller til siste scene. Men i Gareths øyner var han bare en tåpelig dåre. Han kunne ikke forestille seg at faren hans kunne føle ekte tristhet for å gifte bort sin datter, som tross alt han kastet til ulvene i McCloud kongeriket. Gareth følte like mye forakt for Luanda, som syntes å nyte hele affæren. Det virket ikke som hun brydde seg å bli giftet bort til folk som var mindre verdt. Hun var også etter makt. Kaldblodet. Kalkulert. På denne måten, av alle hans søsken, var hun mest lik ham. På mange måter kunne han forholde seg til henne, selv om de ikke hadde så mye til overs for hverandre.
Gareth skiftet vekten på føttene utålmodig, og ventet på at det skulle ende.
Han led seg igjennom seremonien, Argon utføre velsignelsene, uttalte trolldomsformler, og utflørte ritualene. Det var en maskerade og det gjorde ham kvalm. Det var bare en forenig av de to familiene av politiske grunner. Hvorfor kunne de ikke bare si det som det var?
Snart, gudskjelov, var det hele over. Publikum gav fra seg et stort jubel mens de to kysset. Et stort horn ble blåst, og den perfekte samlingen i bryllupet ble oppløst i en kontrollert kaos. Den kongelige familien gikk helt tilbake midtgangen og over til mottakelsesområdet.
Selv Gareth, kynisk som han var, var imponert av synet; hans far hadde ikke spart på noe utgifter denne gangen. Utstrakt fremfor dem lå det all salgs bord, banketter, mengder av vin, og en endeløs mengde av stekt gris, sau og lam.
Bak dem var de folk som allerede forberedte seg til hovedbegivenheten: konkurransene. Mål ble forberedt for stenkasting,,spydkasting, bueskyting—og i midtpunkten av alt, dystingbanen. Allerede var folkemassen samlet rundt den.
Folk hadde allerede delt seg mellom ridderne på begge sider. For MacGilene, var den første som kom, naturligvis, Kendrick. Han red på hesten sin og var dekket i rustning. Etter ham fulgte dusiner av Sølvene. Men det var ikke før Ereck ankom, som skilte seg fra de andre på hans hvite hest, at folkemengden ble stille av ærefrykt. Han var som en magnet for oppmerksomhet; selv Helena lente forover og Gareth merket hennes begjær etter ham, slik som alle andre kvinner.
«Han er i riktig alder, men likevel er han ikke gift. Enhver kvinne i kongeriket ville gifte seg med ham. Hvorfor velger han ikke en av oss?»
«Hvorfor bryr du deg?» spurte Gareth og følte seg litt sjalu tross alt. Han ville også være der på en hest med rustning på, og dyste i hans fars navn. Men han var ingen kriger. Og alle visste det.
Helena ignorerte ham med en avisende håndbevegelse. «Du er ikke en mann», sa hun spottende. «Du forstår ikke slike ting.»
Gareth rødmet. Han ville la henne svi, men dette var ikke den rette tiden. Istedenfor så holdt han henne med selskap mens hun satte seg i tilskuerplassen med de andre for å se dagens festiviteter. Denne dagen gikk fra å være ille til å bli verre, og Gareth hadde allerede en kvalm følelse. Det kom til bli en veldig en lang dag, en dag med endløst rivalisering, av pomp og av falskhet. Av menn som såret eller drepte hverandre. En dag han var fullstendig ekskludert fra. En dag som representerte alt han hatet.
Mens han satt der, grublet ham. Han ønsket stille at festivitetene ville bryte ut i en massiv slagsmål, slik at det oppsto et digert blodbad rett framfor ham, slik at alt godt med dette stedet ville bli ødelagt, revet til biter.
En dag ville han få viljen sin. En dag ville han bli Konge.
En dag.
KAPITTEL ÅTTE
Thor prøvde sitt beste for å holde tritt med Erecs væreier,og skyndte seg for ta han igjen mens hans dyttet seg frem gjennom massene. Det hadde vært et skikkelig virvelvind helt siden arenaen, at han kunne knapt prosessere hva som hendte rundt ham. Han skalv fremdeles innvendig, og kunne knapt tro at at han hadde blitt akseptert for Legionen. Og at han hadde blitt utnevnt som den andre væreieren til Erec.
«Jeg har sagt, gutt—prøv å holde tritt!» glefset Feithgold.
Thor hatet å bli kalt «gutt», spesielt når væreieren var knapt et par år eldre enn ham.
Feithgold sprang inn i folkemassen, nesten som om han prøvde å kvitte seg med Thor.
«Er det alltid så folksomt her?» ropte Thor og prøvde å holde tritt.
«Selvfølgelig ikke!» skrek Feithgold tilbake. «I dag er det ikke bare sommersolverv, den lengste dagen i året, men også dagen Kongen valgte for hans datters bryllup—og den eneste dagen i historien vi har åpnet våre porter for McCloudene. Det har aldri vært en slik folkemasse her inntil nå. Det er første gang. Jeg hadde ikke forventet dette! Jeg er redd vi blir sen!» sa han i all hast mens han sprang gjennom folkemengden.
«Hvor skal vi?», spurte Thor.
«Vi kommer til å gjøre hva enhver god væreier gjør: hjelpe vår ridder å forberede seg!»
«Forberede seg til hva da?» ville Thor vite og hadde knapt pust i seg. Det ble varmere for hvert minutt og han tørket svette bort fra pannen.
«Kongelig dysting!»
De nådde endelig kanten av folkemassen og stoppet foran en Kongsvakt, som gjenkjente Feithgold og pekte han mot de andre for å la dem passere.
De gled under et tau og gikk inn i en åpning, bort fra folkemengden. Thor kunne knap tro det; der på nært hold var dystingbanene. Bak tauene stod mengder av tilskuere, og opp og ned jordbanene stod digre krigshester—de største Thor hadde noensinne sett—som var besteget av riddere i all salgs rustning. Blant Sølvene var det riddere fra hele de to kongerikene, fra hver provins, noen i sorte rustninger, noen i hvite, med hjelm og hadde våpen i alle former og størrelser. Det så ut som hele verden hadde kommet til dystingbanene.
Noen konkurranser var allerede i gang. Riddere fra steder Thor ikke visste om angrep hverandre, klanket lanser og skjold, etterfulgt av et kort jubel fra folkemengden. På nært hold kunne Thor ikke tro styrken og hurtigheten til hestene, og lydene våpene laget. Det var en dødelig kunst.
«Det virker knapt som en sport!» sa Thor til Feithhold mens han fulgte ham langs grensen av banene.
«Det er fordi det er ikke» skrek Feithgold tilbake over lyden av et klang. «Det er alvorlige saker, maskert som et spill. Folk dør her, hver dag. Det er en kamp. De som er heldig klarer å gå bort uskadd. De er sjeldne.»
Thor så opp idet to riddere angrep herandre og kolliderte i full fart. Det oppstod et fryktelig krasj med metall på metall, og så fløy en av dem bort fra hesten og landet på ryggen, bare en fot unna Thor.
Publikum gispet. Ridderen rørte ikke på seg, og Thor så et del av et treskaft sitte i ribbeinet hans, som gikk gjennom rustningen. Han skrek av smerte og blod strømmet ut av munnen hans. Flere væreiere løp over til ham og dro ham bort fra banen. Denne seirende ridderet paraderte sakte, hevet lansen sin til jubelen fra publikum.
Thor var forbløffet. Han visste ikke at sporten var så dødelig.
«Det de guttene nettopp gjorde—det er din jobb nå», sa Feithgold. «Du er en væreier nå. Mer nøyaktig, en væreier nummer to.»
Han stoppet og kom nærmere—så nærme, at Thor kunne lukte den dårlige ånden hans.
«Og ikke glem det. Jeg svarer overfor Erec. Og du svarer overfor meg. Din jobb er å hjelpe meg. Forstår du?
Thor nikket tilbake, og prøvde å ta alt inn. Han hadde forestilt at alt skulle skje annerledes i hodet, men visste fremdeles ikke hva som ventet ham. Han kunne føle hvor truende Feithgold var med sin tilstedeværelse, og han følte at han fikk en fiende.
«Det er ikke min hensikt å forstyrre din væreierforhold med Erec», sa Thor.
Feithgold slapp ut et kort hånende latter.
«Du forstyrrer ikke meg, gutt, selv om du prøvde. Bare holde deg unna meg og gjør som jeg sier.»
Med det sagt så snudde Feithgold og skyndte seg ned en serie av stier som snodde og vridde seg bak tauene. Thor fulgte etter så godt han kunne, og snart befant han seg i en labyrint av staller. Han gikk ned en smal korridor, og rundt han spankulerte krigshester, mens væreiere stelte dem i en hast. Feithgold tok en sving, snudde, og til slutt stoppet foran en stor mektig hest. Thor måtte få igjen pusten. Han kunne knapt tro at noe som var så stort og så vakkert var ekte. Og heller ikke at det kunne bli satt bak et gjerde. Den så klar ut for krig.
«Warkfin», sa Feithgold. «Erecs hest. Eller en av dem—den han foretrekker for dysting. Ikke et enkelt beist å temme. Men Erec har klart det. Åpne porten», kommanderte Feithgold.
Thor så på ham forvirret, og så deretter tilbake på porten og prøvde å finne det ut. Han tok et skritt frem, trakk ut en kort stang mellom spilene, og ingenting hendte. Han dro den hardere til den flyttet på seg, og åpnet varsomt treporten.
Da han gjorde det, så knegget Warkfin, lente bakover og sparket treverket, like over tuppen til Thors finger. Thor dro hånden tilbake i smerte.
Feithgold lo.
«Det er derfor jeg lot deg åpne den. Gjør det raskere neste gang, gutt. Warkfin venter ikke på noen. Spesielt ikke deg.»
Thor var rasende; Feithgold gikk allerede på nervene hans, og han kunne knapt forstå hvordan han skulle holde ut med ham.
Han åpnet raskt treportene, og denne gangen gikk han unna hesten sparkende ben.
«Skal jeg ta ham ut?» spurte Thor nervøst og ville ikke egentlig ta tak i tøylene ettersom Warkfin stompet og svingte på seg.
«Selvfølgelig ikke», sa Feithgold. «Det er min rolle. Din rolle er å mate ham—når jeg forteller at du skal. Og måke møkken hans.
Feithgold dro Warkfins tøyler og begynte å lede han ned stallene. Thor svelget, og så på. Dette var ikke innvielsen hans hadde i hodet. Han visste han måtte starte et sted, men dette var nedverdigende. Han hadde forestilt seg krig, ære, og kamp, trening, og konkurranse blant gutter på hans egen alder. Han så aldri seg selv som en tjenesteperson som var på vent. Han begynte å lure på om han hadde tatt riktig avgjørelse.
De forlot til slutt de mørke stallene og gikk ut i den lyse dagen, tilbake til dystingbanene. Thor myste på grunn av forandringen, og ble for et sekund overvelmet av tusenvis av folk som jublet over ståket som oppstod da de smadret mot hverandre. Han hadde aldri hørt et slikt metallklang før, og jorden skalv av hestenes tunge skritt.
Overalt var det dusinvis av riddere og deres væreiere som var i forberedelse. Væreiere polerte riddernes rustninger, oljet våpnene, sjekket sadelen og stropper, og dobbeltsjekket våpene mens ridderne steg på sin krigshester og ventet på at deres navn skal bli ropt.
«Elmalkin!» ropte en kunngjører ut.
En ridder fra en provins Thor ikke kjente igjen, en stor kar i rød rustning, gallopperte ut porten. Thor snudde og hoppet ut av veien akkurat tidsnok. Ridderen stormet ned den smale banen, og lansen hans børstet bort skjoldet til en motstander. De slo i hverandre, den andre ridderens lanse fikk et treff, og Elmalkin fløy bakover, og landet på ryggen. Publikum jublet.
Men Elmalkin kom seg fort til hektene og hoppet på føttene, spant rundt og rakte ut en hånd til hans væreier, som stod ved siden av Thor.
«Stridsklubben!» skrek ridderen ut.
Væreieren ved siden av Thor satte straks i gang, grep en stridsklubbe av våpenhyllen og sprang ut mot senteret av banen. Han løp mot Elmalkin, men den andre ridderen hadde sirklet tilbake og angrep igjen. Like før væreieren nådde ham for å gi mesteren sin en stridsklubb i hånden, så tordnet den andre ridderen mot dem. Væreieren nådde ikke frem til Elmalkin i tide. Den andre riddere tok ned lansen sin—og mens han gjorde det, så traff lansen sideveis hodet til væreieren. Væreieren gikk bakover av treffet, spant rundt raskt og gikk ned på bakken med ansiktet først.
Han rørte seg ikke. Thor kunne se blood flyte fra hodet hans, selv fra der han stod, og farge bakken.
Thor svelget.
«Ikke et pent syn, er det?»
Thor snudde for å se Feithgold stå ved siden av ham, stirre tilbake.
«Stålsett deg, gutt. Dette er en strid. Og vi er midt i det.»
Publikum ble plutselig da hoveddystingbanen ble åpnet. Thor kunne føle spenningen i luften mens alle de andre dystingene stoppet i forventning av denne. På den ene siden så kom Kendrick, gående med sin hest, og en lanse i hånden.
På den lengste side, mot ham, kom en ridder gående i den kjente rustningen til McCloudene.
«MacGilene mot McCloudene», hvisket Feithgold til Thor. «Vi har vært i krig i over tusen år. Og jeg tviler svært på at denne kampen vil avgjøre den.»
Hver ridder senket visiret sitt, et horn lød, og med et rop så angrep de to hverandre.
Thor var forbløffet hvor mye fart de klarte å få før de øyeblikk senere kolliderte med et øredøvende smell. Thor tok nesten hendene for ørene. Publikum gispet da begge ridderne falt fra hestene sine.
Begge hoppet på benene, og kastet av hjelmene, mens deres væreiere løp ut til dem og gav dem korte sverd. De to ridderne sparret med alt de hadde. Å se Kendrick svinge og smadre med sverdet var som trolldom for Thor: det var vakkert. Men McClouden var også en fin kriger. Frem og tilbake gikk det, begge slet ut den andre, og begge gav seg ikke.
Til slutt møtte sverdene i et storslagent sammenstøtt og begge slo hverandres sverd ut av hånden. Væreierene løp ut med stridsklubber i hånden, men da Kendrick skulle ta sin stridsklubben, løp væreieren til McCloud bak ham og slå han i ryggen med hans egen våpen, slaget sendte han i bakken til publikums forbløffede gisp.
McCloud ridderen hentet sverdet sitt, tok et skritt frem og pekte den mot Kendricks hals og holdt han nede. Kendrick hadde ingen valg.
«Jeg gir meg!» skrek han.
Det kom et seirende rop blant McCloudne—men et sint rop fra MacGilene.
«Han jukset!» skrek MacGilene.
«Han jukset! Han jukset!» lød et ekko av sinte rop.
Folkemassen ble mer og mer sint, og snart oppstod et masseprotest som spredde seg på begge sider—MacGilene og McCloudene—begynte å nærme seg hverandre til fots.
«Dette er ikke bra», sa Feithgold til Thor mens de stod på sidelinjen og så på.
Øyeblikk senere så eksploderte folkemassen; slag ble langet ut, og det ble til et digert slagsmål. Det var kaos. Menn svingte nevene vilt, grep hverandre i låser, kastet hverandre på bakken. Folkemassen svulmet opp og slagsmålet truet med å bli en total strid.
Et horn lød, og vakter fra begge sider marsjerte inn, og klarte å dele opp folkemassen. Et annet høyere horn lød, og stillheten falt over folkemassen da Kong MacGil stod opp fra tronen sin.
«Det blir ingen konflikt i dag!» ropte han i en mektig kongestemme. «Ikke på denne feiringsdagen! Og ikke i min kongsplass!»
«Hvis det er en konkurranse dere ønsker mellom våre store klaner, så vil det bli avgjort av en stridsmann, en mester fra begge sider.»
MacGil se på Kong McCloud som satt på den andre siden sammen med sitt følge.
«Enig?» skrek MacGil.
«Enig,» sa han.
Publikum jublet på begge sider.
«Velg deres beste mann!» skrek MacGil.
«Det er allerede gjort», sa McCloud.
Fra McCloud siden dukket det opp en formidabel ridder, den største mannen Thor hadde noensinne sett, på sin hest. Han så ut som en kjempe, muskuløs med et langt skjegg og et sint uttrykk som virket permanent.
Thor merket noe bevege seg bak ham, og ved siden av ham. Erec stop opp, steg opp på Warkfin og gikk forover. Thor svelget. Han kunne knapt tro at dette hendte rundt ham. Han ble stor av stolthet for Erec.
Så ble han overvelmet av angst, da han innså at han var på tjeneste. Tross alt så var han væreier og hans ridder var i ferd med å kjempe.
«Hva skal vi gjøre?» spurte Thor Feithgold i en hast.
«Bare hold deg rolig, og gjør som jeg sier», svarte han.
Erec skrittet forover i dystingbanen, og de ridderne stod der, ansikt mot ansikt, og hestene stampet i en intenst duell. Thors hjerte banket hardt i brystet mens han ventet og så på.
Et horn lød og de to angrep hverandre.
Thor klarte knapt å tro på de vakre og skjønne bevegelsene til Warkfin—det var som å se en fisk hoppe fra havet. Den andre ridderen var enorm, men Erec var en grasiøs og smidig kriger. Han kuttet gjennom luften, hodet var lavt, hans sølvrustning glinset, mer polert enn noen rustning han hadde sett.
Da de to mennene møtes så holdt Erec sin lanse med perfekt sikte og lente til siden. Han klarte å slå ridderen midt i skjoldet hans og samtidig unnvike et slag.
Det store fjellet av en menn gikk bakover, og på bakken. Det var som en mektig sten landet.
Publikum blant MacGilene jublet mens Erec red forbi, snudde og sirklet tilbake. Han hevet visiret og holdt tuppen av lansen mot mannens hals.
«Gi opp!» skrek Erec ned.
Ridderen spittet.
«Aldri!»
Ridderen tok hånden inn i en skjult veske ved midjen, dro ut en håndfull med jord og før Erec kunne reagere, kastet det i Erecs ansikt.
Erec, som ble lamslått, tok seg for øynene, slapp lansen og falt ned fra hesten.
MacGilene buet og hisset, og skrek ut i protest mens Erec falt holdende for øynene. Ridderen kastet ikke bort tiden, skyndte seg over ga han et kne i ribbeinet.
Erec rullet over, og riddere tok en stor sten, holdt den høyt opp og forberedte seg på å ta den ned på Erecs skalle.
«NEI!» skrek Thor og gikk frem uten å kunne styre seg selv.
Thor så i skrekk mens ridderen tok stenen ned. I siste sekund hadde Erec på en eller annen måte klart å rulle seg bort. Stenen festet seg dypt i bakken, akkurat der skallen hans skulle ha vært.
