Kitobni o'qish: «Heltens Oppdrag », sahifa 13
KAPITTEL TJUE
Thor gikk med Reece ut porten som var buet fra Kongens hoff, og ut til landsveien som førte til Legionens brakker. Vaktene stod i giv akt for dem, mens de passerte forbi, og Thor følte en sterk følelse av tilhørighet, som om han ikke var en utenforstående. Han tenkte tilbake et par dager siden, når en vakt hadde jaget ut han. Så mye hadde forandret seg så raskt.
Thor hørte et skrik og så opp for å se. Over han sirklet Estopheles og så ned. Hun stupte, og Thor som var spent, holdt ut håndleddet med fremdeles metallhansken på. Men hun steg igjen, og fløy av sted høyere og høyere, men ikke helt ut av syne. Thor undret. Hun var et mystisk dyr, og han følte et intenst tilknytning til henne som var vanskelig å forklare.
Thor og Reece fortsatte i stillhet, og holdt en rask fart mot brakkene. Thor visste at hans medbrødre ville vente på ham, og han lurte på hva slags mottakelse han kom til å få. Ville det oppstå misunnelse eller sjalusi? Ville de bli sint for at han fikk all oppmerksomheten? Ville de gjøre narr av ham fordi han ble bært tilbake over Kløften? Eller ville de endelig akseptere ham?
Thor håpet at det var det siste. Han var trett av å kjempe med resten av Legionen, og ville mer enn noe annet å tilhøre et sted. Å bli akseptert som en av dem.
Brakkene kom til syne i horisonten, og Thors sinn begynte å bli opptatt med noe annet.
Gwendolyn.
Thor visste ikke hvor mye han kunne snakke med Reece om dette, ettersom det var hans søster. Men han kunne ikke henne ut av tankene. Han kunne ikke slutte å tenke på møtet med den plagsomme kongelige, Alton, og lurte på hvor mye av det han sa var sant. En del av ham fryktet å diskutere dette med Reece, og ville ikke gjøre ham opprørt på en eller annen måte, og dermed miste sin nye venn over hans søster. Men en annen del av ham måtte vite han syntes.
«Hvem er Alton?» spurte Thor til slutt nølende.
«Alton?» gjentok Reece. «Hvorfor spør du om ham?»
Thor trakk på skuldrene og var usikker på hva han skulle si.
Heldigvis fortsatte Reece.
«Han er ikke noe annet enn en plagsom mindre kongelig person. Tredje fetter til Kongen. Hvordan det? Har han plaget deg med noe?» så smalnet Reece sine øyne. «Gwen? Er det ikke? Jeg skulle ha advart deg.»
Thor snudde, så på Reece og var ivrig til å høre mer.
«Hva mener du?»
«Han er en tulling. Han har vært ute etter min søster helt siden han kunne gå. Han er sikkert på at de skal gifte seg. Min mor tror også det.»
«Kommer de?» spurte Thor og var overrasket hvor anstrengt stemmen hans var.
Reece så på ham og smilte.
«Jaså, du har blitt forelsket i henne, har du ikke?» han klukklo. «Det var raskt.»
Thor ble rød og håpet at det ikke var så åpenbart.
«Om det skjer eller ikke, er avhengig av min søsters følelser for ham», svarte Reece endelig. «Med mindre de tvinger henne inn i ekteskapet. Men jeg tviler min far vil gjøre det.»
«Og hva føler hun for ham?» ville Thor vite og var redd han var for nysgjerrig, men trengte å vite det.
Reece trakk på skuldrene. «Du må spørre henne, antar jeg. Jeg snakker aldri med henne om det.»
«Men ville din far tvinge henne inn i et ekteskap?» ville Thor vite. «Kunne han virkelig gjøre noe slikt?»
«Min far kan gjøre hva han vil. Men det er mellom ham og Gwen.»
Reece snudde og så på Thor.
«Hvor alle disse spørsmålene? Hva ville du snakke om?»
Thor rødmet og var usikker på hva han skulle si.
«Ingenting», sa han til slutt.
«Ingenting!» lo Reece. «Høres ut som svært mye for meg!»
Reece lo hardere, og Thor ble flau. Han lurte på om han bare forestilte seg at Gwen likte han. Reece strakte ut og la en fast hånd på skulderen hans.
«Hør her, kamerat», sa Reece, «den eneste tingen du kan vite sikkert om Gwen, er at hun vet hva hun vil ha. Og hun får det hun vil ha. Det har alltid vært slik. Hun er like sta som min far. Ingen tvinge henne til noe—eller like noen—hun ikke vil ha. Så ikke være bekymret. Hvis hun velger deg, så stol på meg, hun kommer til å la deg vite det. Ok?»
Thor nikket og følte seg bedre, som vanlig når han hadde snakket med Reece.
Han så opp og så de store portene til brakkene for Legionen foran ham. Han ble overrasket at han så flere av guttene stå ved porten, som om de ventet på dem, og enda mer overrasket at de smilte, og deretter jublet da de så ham. De skyndte seg frem, grep Thor på skuldrene, tok armene rundt ham, og dro ham inn. Thor ble forbløffet da han ble feid av sted i en omfavnelse av godvilje av de andre.
«Fortell oss om Kløften. Hvordan er det på den andre siden?» spurte en.
«Hvordan så skapningen ut? Den du drepte?» spurte en annen.
«Jeg drepte ham ikke», protesterte Thor. «Erec gjorde det.»
«Jeg hørte at du reddet Eldens liv», sa en.
«Jeg hørte at du angrep skapningen helt alene. Uten noen våpen.»
«Du er en av oss nå!» skrek en ut, og de andre barna jublet, dyttet han videre som om han var deres lenge fortapte bror.
Thor kunne knapt tro det. Jo mer han hørtene ordene deres, jo mer innså han at de kanskje hadde et poeng. Kanskje han hadde vært modig alikevel. Han hadde egentlig ikke tenkt på det. For første gang på lenge, så begynte han å føle seg bra om seg selv. Spesielt nå, ettersom han endelig følte at han tilhørte sammen med disse guttene. Han følte spenning bli frigjort fra skuldrene hans.
Thor ble dyttet ut til hovedområdet for trening, og foran han stod dusinvis flere av Legionen. De også jublet når de så ham. De kom frem og klappet ham på ryggen.
Kolk steg frem og de andre stilnet. Thor forberedte seg selv, siden Kolk hadde ingenting enn avsky mot Thor. Men nå, til Thors overraskelse, så han ned på ham med et annerledes uttrykk. Selv om han ikke helt smilte, så hadde han ikke et olmt uttrykk heller. Og Thor kunne sverge på at han oppdaget noe som lignet på beundring i hans øyne.
Kolk gikk frem, holdt frem en liten knappenål av en liten sort falk, og satte den på Thors bryst.
Legionens knappenål. Thor hadde blitt akseptert. Endelig var han en av dem.
«Thorgrin av den sørlige provins av det vestlige kongeriket», sa Kolk alvorlig. «Vi ønsker deg velkommen til Legionen.»
Guttene brøt ut en jubel, skyndte seg bort, tok armene sine rundt Thor og svaiet han frem og tilbake.
Thor klarte ikke en gang å ta det alt inn. Han prøvde ikke. Han ville bare nyte dette øyeblikket. Nå, endelig, var det et sted han tilhørte.
Kolk snudde og så mot de andre guttene.
«Ok gutter, ro dere ned», kommanderte han. «I dag er en spesiell dag. Ingen flere høygafler, polering, og hesteskitt for dere. Nå er det på tid å virkelig trene. Nå er det våpendagen.»
Guttene gav fra seg et spent rop, og fulgte Kolk mens han gikk over treningsområdet mot et stort sirkulært bygning, som var laget av eik og hadde skinnende bronsedører. Thor gikk med gruppen mens de nærmet seg bygningen med en summing av spenthet i luften. Reece gikk ved siden av ham, og O’Connor kom og ble med dem.
«Trodde jeg aldri skulle se deg igjen», sa O’Connor, smilte og klappet en hånd på hans skulder. «Neste gang, la meg våkne opp først ok?»
Thor smilte tilbake.
«Hva slags bygning er det?» spurte Thor Reece mens de kom nærmere. Det var tunge jernplater over hele døren, og stedet hadde en fryktinngytende nærvær.
«Våpenhuset», svarte Reece. «Det er her de lagrer alle våre våpen. Noen ganger lar de oss ta en titt, selv trene med noen av dem. Det er avhengig av hva slags leksjon de vil gjøre.»
Thors mage strammet seg da han merket at Elden kom bort til dem. Thor forberedte seg, og forventet en trussel—men denne gangen, til Thors forbløffelse, så hadde Elden et beundrende uttrykk.
«Jeg må takke deg», sa han og så ned i ydmykelse. «For at du reddet livet mitt.»
Thor av avstumpet; han hadde aldri forventet dette av ham.
«Jeg tok feil av deg», la Elden til. «Venner?» spurte han.
Han holdt ut en hånd.
Thor, som ikke ble langsint, strakte med glede ut og tok hånden hans.
«Venner», sa Thor.
«Jeg tar ikke det ordet lett», sa Elden. «Jeg vil alltid stille opp for deg. Jeg skylder deg.»
Med så snudde han og skyndte seg tilbake til folkemengden.
Thor visste knapt hvordan han skulle forholde seg til dette. Han var forbløffet hvor raskt ting hadde forandret seg.
«Jeg antar at han er ikke en helt fullstendig dåre», sa O’Connor. «Kanskje han er grei til tross for alt.»
De kom frem til våpenhuset. De enorme dørene ble svinget opp og Thor gikk inn med ærefrykt. Han gikk sakte, med bøyd nakke, gransket hele stedet i en bred sirkel og tok det hele inn. Det var hundrevis av våpen, våpen han ikke en gang kjente igjen, som hang på veggene. De andre guttene skyndte seg spent forover, løp mot våpene, plukket dem opp, holdt dem, og undersøkte dem. Thor gjorde som de andre, og følte seg som et barn i en godteributikk.
Han skyndte seg over til en stor hellebarde, løfte det store treskaftet med to hender, og følte vekten av den. Det var massive og godt oljet. Bladet var slitt og hadde hakke, og han lurte om den hadde drept mange menn i strid.
Han satte den ned og plukket opp en pigget stridsklubbe, en pigget metallball som var festet til en kort stav med en lang kjetting. Han holdt trehåndtaket med ngler, og følte vekten av metallpiggene som dinglet i enden av kjettingen. Ved siden av ham tok Reece frem en stridsøks, og O’Connor testet vekten av et langspyd og stakk den i luften mot en forestilt fiende.
«Hør her!» skrek Kolk og alle snudde.
«I dag skal vi lære å kjempe mot fiende fra en distanse. Kan noen her fortelle meg hva slags våpen som kan brukes? Hva kan drepe en mann som står tretti fot unna?»
«Pil og bue», skrek noen.»
«Ja», svarte Kolk. «Hva annet?»
«Et spyd!» skrek noen.
«Hva annet? Det er mer enn kun tre. La meg få høre.»
«En sprettert», la Thor til.
«Hva annet?»
Thor tenkte hardt, men kunne ikke komme på noe mer.
«Kastekniver», skrek Reece.
«Hva annet?»
De andre guttene nølte. Ingen hadde flere ideer.
«Man kaste hammere,» skrek Kolk, «og kaste økser. Så har vi kryssbuen. Langspyd kan også kastet. Og dessuten sverd.»
Kolk gikk rundt rommet og så på guttenes ansikt som var fullstendig oppmerksomme.
«Det er ikke alt. En vanlig sten fra bakken kan være din beste venn. Jeg har sett en mann, stor som en okse, en krigshelt, bli drept på stedet av et stenkast fra en lur soldat. Soldater innser ikke ofte at rustningen kan også bli brukt som et våpen også. Hansken kan tas av og bli kastet mot fiendens ansikt. Dette kan lamslå han flere fot unna. I det øyeblikket kan du drepe ham. Ditt skjold kan også bli kastet.»
Kolk tok en pause.
«Det er viktig at når dere lærer å kjempe at dere ikke bare kjemper i distansen mellom dere og fienden. Dere må utvide kampen til en større distanse. De fleste slåss innen tre skritt. En god kriger kjemper innen tretti. Forstått?»
«Forstått!» lød et kor av rop.
«Godt. I dag skal vi skjerpe kasteferdighetene deres. Gå rundt og finn våpen som kan kastet. Ta med en og kom ut innen tretti sekunder. Skynd dere!»
Rommet brøt ut i et virvar, og Thor løp mot veggen for å lete etter noe han kunne ta. Han ble dyttet og knuffet i alle retninger fra andre spente gutter, til han endelig fant hva han ville ha og tok den. Det var en liten kasteøks. O’Connor grep en dolk, Reece et sverd og alle tre sprang ut med de andre gutten til treningsområdet.
De fulgte Kolk til enden av området hvor det hadde blitt satt opp et dusin skjold på ulike poster.
Alle guttene holdt våpene sine og samlet seg rundt Kolk avventende.
«Dere skal stå der», tornet han, og pekte mot en linje på bakken, «og sikt mot de skjoldene når dere kaster våpenen. Dere skal deretter løpe til skjoldene og hente et annet våpen, og trene på å kaste det. Aldri velg samme våpen. Alltid sikt mot skjoldet. For de av dere som bommer på skjoldet, skal dere løpe en runde rundt området. Begynn!»
Guttene sto på linje, skulder mot skulder, bak jordlinjen og begynte å kaste våpene på skjoldene, som må ha vært ihvertfall tretusen meter unna. Thor stelte i seg linje sammen med dem. Gutten ved siden av lente bakover og kastet spydet og bommet så vidt.
Gutten snudde og begynte å jogge rundt arenaen. Mens han gjorde så løp en av Kongens menn opp til ham, og la en tung mantel av ringbrynje over skuldrene hans som tynget han ned.
«Løp med den, gutt!» beordret han.
Gutten, som var tynget ned, svettet allerede og fortsatte å løpe i varmen.
Thor ville ikke bommet på målet. Han lente bakover, konsentrerte, dro kasteøksen bakover og lot den gå. Han lukket øynene og håpet at den traff målet, og var lettet over å høre at lyden av øksen sette seg fast i lærskjoldet. Han klarte det så vidt, og traff nedre hjørnet, men i det minste klarte han det. Overalt rundt ham så bommet flere gutte og brøt ut i løperunder. De få som traff løp mot skjoldene for å hente et nytt våpen.
Thor kom seg til skjoldene og fant en lang, slank kastedolk som han trakk ut, og så løp tilbake til linjen.
De fortsatte å kaste i flere timer, til Thors armer var ulidelige og han måtte løpe flere runder selv. Han dryppet av svette, slik som de andre også. Det var en interessant øvelse å kaste all slags våpen for å bli bedre kjent med følelsen og vekten av de ulike skaftene og metallbladene. Thor følte at han ble bedre, mer vant til det, med hvert kast. Men heten var fremdeles tung, og han ble sliten. Det var bare et dusin gutter som stod foran skjoldene. De fleste av dem løp rundt. Det var for vanskelig å treffe så mange ganger, med så mange ulike våpen, og løperundene og varmen gjorde treffsikkerheten enda mer vanskelig. Thor gispet etter luft, og visste ikke hvor lenge han kunne holde på lengre. Akkurat da han var i ferdt med å kollapsere, så kom Kolk plutselig frem.
«Nok!» skrek han.
Gutten kom tilbake fra løperundene og kollapserte på gresset. De lå der, pesende, puste tungt, og tok bort de tunge frakkene av ringbrynje som hadde blitt lagt over dem. Thor satt også ned på gresset, armene var utslitten, og drippet av svette. Noen av Kongens menn kom med bøtter med vann og slapp dem på gresset. Reece strakte ut, grep en, drakk fra den, og så gav den til O’Connor, som drakk den og gav den til Thor. Thor drakk og drakk, mens vennet dryppet ned fra haken og mot brystet. Vannet føltes utrolig. Han pustet tungt mens han gav den tilbake til Reece.
«Hvor lenge skal dette vare?» spurte han.
Reece ristet på hodet pesende. «Jeg vet ikke.»
«Jeg sverget at de vil drepe oss», sa en stemme. Thor snudde og så at Elden hadde kommet bort og satt seg ved siden av ham. Thor var overrasket å se ham der, og innså at Elden virkelig ville være venner. Det var rart å se at han hadde endret oppførsel.
«Gutter!» skrek Kok og gikk sakte mellom dem. «De fleste av dere bommer nå, sent på dagen. Som dere kan se, er det vanskelig å være treffsikker når man er trett. Dette er poenget. Under kamp vil dere ikke være uthvilte. Dere ville være utslitte. Noen strid kan forsette i flere dager. Spesielt hvis dere angriper et slitt. Og det er når dere er mest sliten at dere må kaste treffsikkert. Som oftest blir dere tvunget til å kaste hvilket som helst våpen som er tilgjengelig. Dere må være eksperter i alle slags våpner, og i alle tilstander av tretthet. Er det forstått?»
«JA SIR!» skrek de tilbake.
«Noen av dere kan kaste en kniv eller et spyd. Men den samme personen bommer med en hammer eller en øks. Tror dere at man kan overleve ved å kaste et våpen?»
«NEI SIR!»
«Tror dere dette er bare en lek?»
«NEI SIR!»
Kolk kar en grimase mens han gikk, og sparket gutter i ryggen dersom han følte de ikke satte strakt nok.
«Dere har hvilt nok», sa han. «Tilbake på føttene!»
Thor kom seg på føttene raskt med de andre. Beina var trette og han var ikke sikker på hvor mye han orket mer.
«Det er to aspekter ved distansekjemping», fortsatte Kolk. «Man kan kaster—men det kan også fienden. Han er kanskje ikke trygg tretti skritt unna—men det er kanskje ikke du heller. Dere må lære å forsvare dere ved tretti steg. Er det forstått?»
«JA SIR!»
«For å forsvare seg mot et flyvende objekt må man ikke bare være oppmerksom og rask på føttene, men også kunne dukke, eller rulle eller bevege seg unna—men også være dyktig med å forsvare seg med et stort skjold.»
Kolk gestikulerte og en soldat kom med et stort, tungt skjold. Thor var forbløffet—den var nesten dobbelt så stor som ham.
«Har jeg en frivillig?» la Kolk til.
Gruppen av gutter var stille, nølende og uten å tenke grep Thor øyeblikket og rakte opp hånden.
Kolk nikket og Thor skyndte seg frem.
«Godt», sa Kolk. «Minst en av dere er dumme nok til å være frivillig. Jeg liker motet ditt, gutt. En dum avgjørelse. Men bra.»
Thor begynte å lure på om han hadde virkelig tatt en dum avgjørelse mens Kolk gav ham de store metallskjoldet. Han festet den til en arm, og kunne ikke tro hvor tung den var. Han kunne knapt løfte den.
«Thor, ditt oppdrag er å løpe fra denne enden av området til den andre. Urørt. Ser du de femti guttene som står mot deg?» sa Kolk til Thor. «De kommer alle sammen til å kaste våpen på deg. Virkelig våpen. Forstår du? Hvis du ikke bruker skjoldet til å beskytte deg selv, så kan du dø før du kommer deg til den andre enden.»
Thor stirret tilbake i vantro. Guttene ble veldig stille.
«Dette er ikke en lek», forsatte Kolk. «Dette er veldig alvorlig. Strid er alvorlig. Det er liv eller død. Er du sikker på at du være frivillig?»
Thor nikket, for fastfrossen av frykt for å si noe annet. Han kunne ikke forandre mening på dette tidspunktet, ikke foran alle de andre.
«Bra.»
Kolk vinket mot en tjenesteperson som gikk frem og blåste et horn.
«Løp!» skrek Kolk.
Thor løftet det tunge skjoldet med to hender, og holdt den med alt han kunne. Da han gjorde de så følte han et gjennomtrengende smell, så alvorlig at den skaket skallen hans. Det må ha vært en metallhammer. Den gikk ikke gjennom skjoldet, men sendte et fryktelig sjokk gjennom systemet hans. Han mistet nesten skjoldet, men tvang seg selv til å holde den fast og forsatte å bevege seg.
Thor begynte å løpe, småsnublet av sted så fort han kunne med skjoldet. Mens våpen og missiler fløy forbi ham, tvang han selv til å krympe bak skjoldet så godt han kunne. Skjoldet var hans livbøyle. Og mens han krympet seg godt han kunne bak skjoldet. Og mens han løp, lærte han hvordan han kunne holde seg bak den.
Piler fløy forbi ham, bommet på ham med en ørliten margin, og han dro haken tettere bakover. Nok en tung gjenstand smalt mot skjoldet og traff han så hardt at han snublet bak flere fot, og kollapsert på bakken. Men Thor kom seg tilbake på føttene og fortsatte å løpe. Med en overlegen innsats, gispende etter luft klarte han endelig å krysset området.
«Stopp!» ropte Kolk.
Thor slapp skjoldet og var dryppende svett. Han var forbi takknemlighet for at han hadde nådd den andre siden; han visste ikke om han kunne holde det skjoldet noe lengre.
Thor skyndte seg tilbake til de andre, og mange av dem gav ham beundrende blikk. Han lurte på hvordan han hadde overlevd.
«Bra jobbet», hvisket Reece til ham.
«Noen andre frivillige?» ropte Kolk ut.
Det var den død stillhet blant guttene. Etter å ha sett Thor, så ville ingen prøve.
Thor følte stolt av seg selv. Han var ikke sikker på om han ville ha vært frivillig hvis han visste hva det innebærte, men nå som det var over, var han glad at han gjorde det.
«Fint. Da skal jeg velge ut en frivillig for dere», skrek Kolk. «Du! Saden!» ropte han og pekte på noen.
En eldre, tynn gutt gikk frem og så forskrekket ut.
«Jeg?» sa Saden med en stemme som sprakk.
De andre gutten lo av ham.
«Selvfølgelig deg. Hvem andre?» sa Kolk.
«Jeg er lei for det, sir. Men jeg vil helle la være.»
Et forskrekk gisp lød blant Legionen.
Kolk nærmet seg ham med en grimase.
«Du gjør ikke hva du vil gjøre» knurret Kolk. «Du gjør det jeg forteller du skal gjøre.»
Saden stod frosset og så skremt som døden.
«Han burde ikke ha vært her», hvis Reeece til Thor.
Thor snudde og så på ham. «Hva mener du?»
«Han kommer fra en adelig familie, og de plasserte ham her. Men han ønsker ikke væreher. Han er ingen kriger. Kolk vet det. Jeg tror de prøver knekke ham. Jeg tror de vil ha ham ut.»
«Jeg er lei for det, sir. Men jeg kan ikke», sa Saden og lød forskrekket.
«Du kan», skrek Kolk. «Og du vil!»
Det oppstod en frosen anspent duell.
Saden så ned på bakken med haken hengende ned i skam.
«Jeg er lei for det, sir. Gi meg en annen oppgave og jeg vil gjerne gjøre det.»
Kolk ble rød i ansiktet, stormet mot ham til han var noen tommer unna ansiktet hans.
«Jeg skal gi deg en annen oppgave, gutt. Jeg bryr meg ikke om hvem familien din er. Fra nå av skal du løpe. Du skal løpe rundt dette området til du kollapserer. Og du skal ikke komme tilbake til du gjør deg frivillig til å ta opp dette skjoldet. Forstår du meg?»
Saden så ut som han var ferd med å bryte ut i tårer mens han nikket tilbake.
En soldat kom over, la en ringbrynje over Saden, og deretter la en annen soldat en ringbrynje til over ham. Thor kunne ikke forstår hvordan kunne bære den vekten. Han klarte knapt å løpe med en.
Kolk lente seg tilbake og sparket Saden hardt i baken, og han kom snublene forover og begynte hans lange, langsomme løping rundt området. Thor syntes synd på ham. Mens han så han småsnuble rundt, kunne han ikke la være å lure på om gutten ville overleve Legionen.
Plutselig lød et horn, og Thor snudde seg og så et følge av Kongens menn komme ridende, med et dusin av Sølvene med dem, som holdt lange spyd og hadde hjelmer med fjær. De stoppet foran Legionen.
«For å hedre Kongens datters bryllupsdag og i ære for sommersolverv så har Kongen erklært resten av dagen for jaktdag!»
Alle gutten rundt Thor brøt ut i en jubel. Alle brøt ut i sprang med en gang, og fulgte hestene mens de svingte og sprang avsted på området.
«Hva skjer?» spurte Thor Reece, mens han begynte å løpe med de andre.
Reece hadde et stort smil på ansiktet.
«Det er en gudegave!» sa han. «Vi skal av sted i dag! Vi skal jakte!»
